Dette er tredje del av serien «Fra urtid til Hans Aasen»
Folket vender tilbake
Svartedøden satte en stopper for flere tusen års aktivitet på Rørosvidda. Landbruket opphørte, folket forsvant og landskapet lå øde mot slutten av 1300-tallet. Noen hundre år senere lød igjen øksehogg og bålrøken strakte seg nok en gang mot himmelen over viddelandskapet.
Også denne gangen var det jegerfolket som gikk i front. Som da isen trakk seg tilbake og de første menneskene inntok Rørosvidda for flere tusen år siden. Jegerne tok i bruk gamle fangstgropsystemer og fant seg godt til rette i naturen, som hadde god tilgang på fisk, vilt og tømmer. Gamle tufter ble ryddet og samfunnet som en gang hadde etablert seg på den værharde Rørosvidda var nok en gang i emning. I løpet av 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet etablerte nybyggere seg på restene etter vikingetidens fjellfolk. Støpen for et samfunn som skulle stå i smelteovnens skygge i mange hundre år og være med å prege samfunnsutviklingen i Europa var satt. Sporene etter det lever i idag, over 500 år senere.
Samfunnet spirer
Fangstmulighetene trakk folk til Rørosvidda igjen, snaue 200 år etter at Svartedøden la fjellbygda øde. Men metallutvinningen var også et viktig element for at jernaldermenneskene turde å sette bo oppe på fjellet. Sporene peker langt tilbake i tid, og restene etter de første middelaldermenneskene taler også sitt tydelige språk. Jern- og kobberutvinning gikk inn i gårdshus-holdningen og skapte viktige ekstrainntekter til et skrint jordbruk og naturalhushold. Enkelte historikere mener at jernutvinningen faktisk kan ha bært hovedtyngden av enkelte bruks økonomi. Det er funnet slagg ved Galåbekken, og mange spor tyder på jernutvinning og metallproduksjon i området Galåen-Sundet, vest for Bergstaden. Slik sett kan altså jernet, og ikke kobberet være kimen til middel-alderbosettingen på Rørosvidda.
Den samiske befolkningen satte også spor etter seg i denne tiden og det er funnet en rekke sør-samiske kulturminner som stadfester at tamreindriften fortsatt er en viktig næring for en stor befolkningsgruppe på Rørosvidda.
Rundt om i Europa, og naturligvis i Norge, gikk etter hvert budene fra de høye herskere om at vandringsfolk og bønder skulle holde utkikk etter råmateriale for metallutvinning. En ny industri var i emning, et nytt samfunn vokste frem. Nyhetene om metallets uendelige muligheter og kongens formaninger om å lete etter råmaterialer nådde kanskje aldri så langt som til Rørosgård og det voksende samfunnet på Rørosvidda.
Dagliglivet var viktigst, og kampen for tilværelsens tok det meste av tiden. Rørosgård er nevnt første gang i offisielle kilder, i Olav Engelbrektsons jordebok fra 1530. I skattelista for 1610 er det nevnt tre ødegårdsmenn, og en av dem er bosatt på Rørosgård. Ålbyggene hadde igjen tatt i bruk sine setre, og Osgårdene var igjen i aktivitet. Ryen, Kverneng, Tyvold og Gullikstad er også nevnt i tidlige kilder. Pollenprøver viser at avskogingen av området var godt i gang og store innslag av blant annet fjellfrøstjerne og kurvplanter tyder på at jordbruk og slått var godt etablert. Spor etter rug og bygg underbygger antagelsene om helårsbosetting, men som i vikingetiden var livet på Rørosvidda travlest på sommerstid.
Og eksploderer
En av disse sommerdagene, ifølge kildene i 1621 eller 1622, kom en svensk jeger ruslende gjennom ødemarka i grenselandet mellom Norge og Sverige. Hans navn var Hans Olsen og han hadde hørt kongens formaninger om rapportering av råmaterialer. Olsen satte bo «ved den Hitterelven liggende ås» og mest sannsynlig bygget han på gamle tufter. Områdene omkring Åsengården og Doktortjønna hadde vært i bruk i bosettingsformål kanskje så lenge som 2000 år når Olsen forelsket seg i Rørosvidda.
På Rørosvidda, i Gauldalen og Østerdalen er nå gårdsdrift på mange gamle tufter og en rekke anlegg for jernutvinning og metallproduksjon er i virksomhet. Men som nevnt står selvhusholdet og familiens livsvilkår i hovedsetet. Snart skal det være samfunnet og kongerikets hensyn som skal tas.
Den videre utviklingen er det Hans Olsen, eller Hans Åsen, som han etter hvert ble hetende, som får mye av æren, eller ansvaret for. Han husket kongens formaninger og så noe interessant i grunnen der en døende rein hadde sparket vekk mosen. Et lite spark for reinen men et stor spark for menneskeheten på Rørosvidda.. I 1644 etablerer kobberverket seg på vidda og Bergstaden Røros blir anlagt. I skattematrikkelen for 1647 har 8 bønder betalt sin skjerv til kongen. Kanskje var antallet fastboende så høyt som 50 på denne tiden. Beskjedent var det uansett, når man vet hva som skal komme.
I 1670 kunne Hans Olsen Åsen stå på tunet sitt en klar sommerdag og skue over et nytt landskap. Den skogkledde vidda han kom til på 20-tallet begynner å bli snau. Skogen er borte i en omkrets på 2,5 mil fra Røros hytte.
Industrien slår rot
I årene fra 1644 til den klare sommerdagen i 1670 har det skjedd mye. Fagfolk kom raskt til Røros, gruvedriften var allerede i gang i Folldal, og ekspertisen satte raskt i gang bygging av samfunnet, veier, gruver, smelteovner og andre mekanismer i kobberverkets industri. Storwartzfeltet, om lag 9 km øst for Røros, var i drift fra -44. I -57 startet produksjonen ved Nordgruvefeltet. Galåen smeltehytte, den eldste kjente (fra 1655) ble nedlagt i 1670! Handmakt, ild og hestekrefter brøt de første gruvegangene og dro de første lassene med malm ut av fjellets buk. Kobberverket fikk tilgang på ressurser i en omkrets som strekker seg fra nord for Ålen til sør for Tolga, opp på Gauldalsvidda og inn til svenskegrensa. Ikke bare kunne de bruke naturressursene, de kunne også nytte seg av menneskelige ressurser. Bøndene ble pålagt å gjøre tjeneste for verket.
Foruten arbeidet i gruva, førte metallutvinningen med seg mye mer arbeid. Mer mat krevdes til et større samfunn, enorme mengder brensel måtte skaffes, trekull måtte produseres til metallutvinningen, bygningstømmer måtte hugges og bearbeides. Samfunnet endres i rask stil og for bøndene på Rørosvidda var en ny æra i gang. Fra å være frie, selvstendige arbeidere underlagt sitt eget åk, ble de brikker i et storpolitisk kappløp. Slaver i gruvene, med en utslitt kropp og tidlig død som lønn for strevet. Kombinasjonen med garden var eneste mulighet for familiene å overleve. Om metallutvinning i noen hundre år ble et gode for bøndene på fjellet, er det ironisk nok metallutvinning som skal tynge dem til arbeiderbevegelsen og menneskerettighetene kommer på banen noen hundre år senere.
Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.
