Dette er andre del av serien «Fra urtid til Hans Aasen».
Bøndene inntar vidda
Steinalderfolket på Rørosvidda var nomadefolk og jegere, og ble sent påvirket av bronse- og jernalderens fremskritt i resten av Europa. Men etter hvert kom også bondekulturen til fjellet. Det første sporet etter ur-bonden på Røros er funnet på Aasengården, midt i hjertet av verdenskulturminnet Røros.
Klimaet på Rørosvidda fristet nok ikke steinaldermenneskene til å oppholde seg her på vinterstid. Redskapene var begrenset og det var tungt å skaffe seg nødvendig brensel, store vinterforråd og andre nødvendigheter. Men etter hvert som våre forfedre fikk byttet til seg redskaper som den nye kulturen i bronse- og jernalderen brakte med seg, ble også mulighetene til å livnære seg her oppe på vidda bedre.
Samfunnet endres
Det første funnet som tyder på at jordbruket er i ferd med å etablere seg på Røros, er altså skafthulløksa som er funnet ved Aasengården, og som sannsynligvis stammer fra bronsealderen. Det er også funnet ei dobbeltegget skafthulløks i området rundt Aursunden. Enkelte andre mindre funn tyder også på at de første bøndene begynte sitt virke i Rørosområdet mot slutten av jernalderen eller i løpet av bronsealderen. Pollenprøver, som viser endringer i vegetasjon og lignende, viser ikke spor etter jordbruksvirksomhet så tidlig. I tillegg ble klimaet kaldere og våtere ved inngangen til jern-alderen, noe som ville vanskeliggjort et eventuelt påbegynt jordbruk. Etter funnene å dømme, har det lille jordbruket fra steinalder og bronsealder opphørt i yngre steinalder da klimaet ble hardere.
Utvinning av kobber kan ha funnet sted allerede i bronse-alderen i distriktet vårt, men metallutvinningen har satt flest spor etter seg i jernalderens siste tid. Det er funnet en rekke spor både i Røros og nabokommunene etter jernutvinning på denne tiden.
I overgangen fra bronsealder til jernalder er det altså fremdeles nomadekulturen som har satt sterkest spor etter seg, og flere funn tyder på at den samiske kulturen også var sterkt tilstede på denne tiden.
I Øvre Norrland er det gjennom pollenprøver registrert spor etter etablert reinsdyrhold som er datert til eldre jernalder. I Ridalsområdet er det også dokumentert spor etter samisk aktivitet siden jernalderen. En rekke av dyregravene er datert til eldre jernalder, lenge før de første sporene etter fast bosetting finnes. Forskerne antar at fangstgropene ble brukt av et folk som enten videreførte de gamle jegertradisjonene fra steinalderen eller som lærte seg å utnytte byttedyrene ved å temme dem.
Det finnes i tillegg tolv gravfunn i Røros som er datert til yngre jernalder. Det er registrert om lag 900 konkrete funn fra denne perioden. Spyd og pilespisser og spor etter jakt og fangst dominerer. Og fremdeles finner folk gjenstander fra denne tiden. Senest i år har Rørosmuseet fått overbrakt gjenstander man antar er fra jernalder og vikingetid.
Som nevnt i første artikkel er mange av dyregravene og fangst-anleggene i Rørosområdet datert til jernalder og middelalder, selv om man antar at mange var i bruk mye tidligere enn dette. Tyvoldanlegget (mellom Sundet og Galåen, vest for Glomma) er et av de mest kjente anleggene fra eldre jernalder. Enkelte av dyregravene som ligger litt nord for det omfattende anlegget, er datert til periodens begynnelse om lag 490 år f.kr. Tyvoldområdet har fra naturens side blitt velsignet med gode grunnforhold som gir gode vekstmuligheter og en rik flora,og har vært et naturlig sted for bosetting.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bosettingen øker
Sporene fra vikingetiden finnes tydelig på norsk side av grensen og på svensk side. Den store konsentrasjonen av mennesker i Rørosdistriktet på denne tiden var samlet i de to jernalderbygdene som etter hvert vokste fram. Begge eksisterer den i dag i dag og bærer navnene Brekkebygd og Røros. Det er mye som tyder på at menneskene i jernalderen begynte å sette bo på den ugjestmilde Rørosvidda. Tettheten i funnene er en av indikatoren på dette og markerer overgangen fra nomadeliv til fastboende jordbruk. De helt store endringene kom imidlertid ikke før i vikingetiden. Pollen-prøver har påvist en nedgang i furuskog og en svak økning i verdier for gress, halvgress, einer og trekullstøv.
Det er først i vikingetiden forskerne med en viss sikkerhet tør anslå at det har blitt fast bebyggelse på Rørosvidda. Et funn ved Øya i Feragen tyder på fast bosetting i yngre jernalder, og er et sjeldent funn i den heller ugjestmilde naturen og jordsmonnet sør i Røros kommune.
Det er gjort en rekke rike vikingefunn og det er påvist en rekke gravhauger i Rørosområdet. En del av disse gravhaugene kan stamme fra tidlig jernalder, men de fleste er datert til vikingetiden, altså om lag 900 e.kr. Det er Røros og Brekken som byr på de rikeste funnene fra denne tiden. På Stenvollen og Borgos i Brekken er det gjort rike våpengravfunn i tillegg til at det er funnet en rekke enkeltgjenstander rundt om i bygda. Sør i bygda, ved gården Ryen, ligger haugformasjoner som kan stamme fra jernalderen.
På Aasengården er det funnet en bronsespenne og en ringspenne fra en kvinnegrav. Vevsverd og spydspisser er også funnet omkring Bergstaden. Det er også funnet flere sverd og en skjoldbule i området. Pollenprøvene som er gjort gir klare indikasjoner på endring i bruken av naturen, med skogrydding, beitevirksomhet og slått. Noe som sammen med de rike gravfunnene tyder på fast bosetting. I tillegg er det funnet flere kvinnegraver. De fleste funnene stammer dessuten fra brannbegravelser, noe som gjerne er et tegn på fast bosetting. Branngravlegging kostet mye arbeid og ritualene knyttet til en slik begravelse antas å ha vært mer omfattende. De første tidsfestede funnene fra jernalderen i Rørosområdet er datert til omlag år 500, og forskerne antar at det har vært fast bosetting i området i jernalderen, i hvert fall i yngre del av epoken.
Det er som nevnt funnet mange spor etter samisk virksomhet i Rørosregionen i jernalder og i vikingetid, og i Funäsdalen, 3 mil nord for Aursunden, er det funnet et omfattende flatgravsystem og spor etter samiske bosettinger. Dette funnet er datert til år 1000 e.kr. Også i Ridalen er det påvist spor etter samisk virksomhet i jernalderen. Enkelte forskere antar at kvartsittfolket (som folket som brukte regionen i steinalderen blir kalt) gikk sammen om fangst, og at denne kulturen ble videreført i eldre jernalder parallelt med økende fangstbasert reindrift både av den norrøne og den arktiske (samiske) befolkningen som brukte området.
Landskapet våre forfedre hvilte øyet på var ganske annerledes enn vårt. Rørosvidda var skog-kledd og artsfattig og furuskogen dominerte de tørre sandmoene og løsmasseavsetningene. Bjørka holdt til ved vassdragene og fuktige områder. Pollenmålingene viser at det i første rekke var furuskogen som ble ryddet. Kanskje ble den i tillegg brukt i en av mange blæsterovner, hvor den tidlige bosettingen i Rørosregionen utvant jern. Man må anta at jernutvinningen var et viktig bidrag til husholdningen hos de første gårdene som ble etablert på Rørosvidda, mer enn 600 år før kobberbyen Røros ble etablert på samme sted. Ved slutten av vikingetiden avtar imidlertid
virksomheten. Pollenprøvene tatt i Doktortjønna viser opphold eller stagnasjon i bruken av området i perioden tidlig middelalder ca. 1150 e.kr. Svartedøden herjet Norge og la også sin klamme hånd over samfunnet på Rørosvidda. Få spor er funnet etter menneskelig virksomhet i denne tiden. Etter at menneskene har satt spor etter seg gjennom over seks tusen år, utraderer den menneskeskapte sykdommen samfunnene oppe på Rørosvidda. Noen hundre år senere er imidlertid aktiviteten i området igjen økende.
Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.
