Dette er første del av serien «Fra urtid til Hans Aasen».
Nomader i viddelandskapet
Et himmelrik åpnet seg for de første menneskene som inntok Rørosvidda etter at isen hadde trukket seg tilbake. Her fantes rikelig med vilt, uberørte naturområder med rike ressurser og gode muligheter for et levedyktig lite samfunn. Jakt, sanking og fisking ble de første fjellfolkenes levevei.
For 7000 år siden tok isen som dekket landet vårt til å smelte, og gresset fotfulgte isbreens vandring nordover. Med vegetasjonens utbredelse kom viltet etter, og ikke langt bak fulgte de første steinaldermenneskene.
Livsgrunnlaget utvidet seg, og menneskets eventyrtrang la allerede i tidligere tider nytt land under våre forfedres føtter. Kyst-stripen ble først farbar, og det skulle ennå gå årtier før isen slapp taket oppover dalene og enda litt lenger tid før det ble livsgrunnlag her oppe hos oss. De første spor etter menneskelig aktivitet i våre trakter spores først tusen år etter at de første sporene ble satt ved sjøkanten. Og sannsynligvis kom de første menneskene fra Trøndelagskysten, uten at dette kan påvises av historikere og arkeologer. En del funn tyder på at mange har funnet vegen opp gjennom Gauldalen, men forskerne antar også at det har kommet mennesker øst og sørfra.
Skiferdolken
En mye brukt øks i yngre steinalder (ca 3000 fkr til 1500 fkr) var en såkalt dobbeltegget skafthulløks. Denne var vanlig i jordbruksmiljøer i sør-skandinavia, og denne er funnet etter de første menneskene på Rørosvidda etter siste istid. Denne øksa er funnet ved Aursunden, hvor det også er funnet en flintdolk som er noe yngre i alder, sannsynligvis fra den yngre steinalderens siste tid. En øks er også funnet sentralt i Røros og datert til samme tid. Et av de rikeste funnområdet er området Svartvika – Ljøsnåvollen, hvor det er funnet flere bålplasser, store mengder kvartsittavslag og andre spor etter steinaldermenneskenes virksomhet.
De fleste funnene består av lokalt materiale, som skifer, kvarts og kvartsitt, men man finner også avslag av flint, et materiale man ikke finner på Rørosvidda. Dette har altså kommet fra et kystområde. Det er gjort funn av om lag 10 skifergjenstander i Rørosområdet. Pilespisser, flåredskaper og flere typer kniver er de vanligste funnene. En dolk karakteriseres som det fineste funnet, og er funnet nord-øst for Aursunden. Dolken er av rødbrun og lys skifer, er tveegget og håndtaket munner ut i et dyrehode. Den har etter all sannsynlighet blitt brukt til å flå vilt. Dolken er utstilt hos Vitenskaps-museet i Trondheim.
Det er også funnet en rekke oppholdssteder rundt om i kommunen. Redskapsproduksjon og matlaging ble foretatt på disse stedene og det er rikelig med funn etter slik virksomhet. Sporene etter disse plassene finner vi i form av konsentrasjoner av kvartsittavslag, rester etter skjørbrent stein og en del ildsteder. Fiskesøkker er også funnet ved naturgitte gode fiskeplasser. Naturlig nok ikke langt unna boplassene. I Røros kommune er det kartlagt i alt 153 funnsteder. En bålplass funnet nord for Brekken er datert til 5000 fkr !
I tillegg er det registrert en rekke fangstgraver i kommunen, fra nord til sør, fra øst til vest. Det meste av materialet etter forfedrene våre har gått tapt. Benrester, skinn, horn, tre og andre forgjengelige materialer har råtnet bort. I tillegg har naturligvis en rekke bo- og leveplasser blitt ødelagt av tidens tann eller etterkommernes nybrott.
Mange dyregraver
Et fangstgravsystem fra steinalderen som ligger i Brekken er ennå ikke offisielt registrert og systematisert, men skoleelever og lærere ved i Brekken har i skolens regi registrert og dokumentert mye av fangstsystemet. Ved en befaring på 90-tallet antydet fylkesarkeologen at fangstgravsystemet i Brekken kunne være et av nord-europas største systematiserte fangstanlegg. Fra før kjenner vi slike store fangstanlegg blant annet omkring Dovrefjell. Fangstanleggene har vært brukt over en lang periode, og dateringer viser et spenn fra år 3.300 fkr til 1150 e.kr. Tyvold-området er mye omtalt, med sitt store fangstanlegg og rike spor fra denne tiden. Dette området kommer vi tilbake til i neste artikkel.
Funnene fra steinalderen er altså mange i Røros, og spredningen tyder på at hele området var i bruk i denne tidsepoken. Det meste tyder imidlertid på at de første menneskene som brukte området var nomader, som i all hovedsak livnærte seg på jakt, fangst og fiske. Man antar at disse folkene flyttet seg med årstiden og holdt seg der klimaet ikke gjorde livet for hardt og for det var rikelig med tilgang på mat. På vintrene var det derfor sannsynligvis lite aktivitet på Rørosvidda i steinalderen.
Sporene etter aktiviteter på sommerstid er som nevnt flere, og selv om man ikke kjenner til hvilke dyrearter som levde her oppe i steinalderen er det nærliggende å anta at det så mye ut som i dag. Fangstgravsystemene tyder på at storviltlivet var minst like rikt som i dag. Arkeologene antar at det ikke var plass til mer enn 5-6 familier og det vil si at det neppe var mer enn 40-50 mennesker på Rørosvidda i steinalderen. Jakten foregikk i hovedsak med pil og bue, spyd eller i snarer. Steinaldermenneskene brukte i tillegg dyregravene aktivt og godt planlagt.
Det er ikke funnet rester etter kokekar eller andre kjøkkenredskaper og det er heller ikke funnet tegn på at kvinner var representert blant de første stammene som holdt til her oppe. Det styrker teorien om at de første rørosingene var nomader med tilhold i området kun i perioder av året, selv om noen få funn kan tyde på faste beboere allerede fra steinalderen. Sporene etter jordbruksvirksomhet i steinalderen skriver seg i hovedsak til kommunens nordlige deler, mens sporene er fraværende sør i Røros. Spor som kan knyttes til den samiske kulturen er også funnet fra steinalderen, men disse sporene er omdiskutert. Industrivirksomhet i liten skal er det også funnet spor etter; grovbearbeiding og avslag av store kvartsittstykker tyder på produksjon for salg eller bytte. Kvartsitten er i tillegg så dominerende i funnmaterialet at det utgjør 99 prosent av totalen.
Antageligvis kjente steinaldermenneskene til flere konserveringsmetoder for maten de skaffet seg. Røyking og tørking er eldgamle konserveringsmetoder som gjorde det enkelt å sikre seg et forråd. I tillegg antar forskerne at en del av næringen kom fra innsankede bær, røtter og andre spiselige vekster.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tidlig turisme
Bronsetiden som etter hvert etablerte seg i Europa og i sydligere strøk i av Norge kom senere til Rørosvidda og har satt få spor etter seg. Den fikk nok innvirking på menneskene som brukte vidda, som etter hvert kunne bytte til seg bronseredskaper og bronsegjenstander mot kjøtt og skinn fra fjellet. Og byttehandelen gikk etter alt å dømme både mot kysten i øst og mot vest. Det viser spor så vel på svensk som på norsk side. Men det er også funnet spor som tyder på at bronseutvinning fant sted i vårt område fra ganske tidlig bronsealder (bronsealderen varte fra om lag 1500 fkr til 500 fkr). Ei øks som er typisk for bronsealderen og den kommende bondekulturen er funnet i hjertet av Bergstaden, på Aasengården.
Om de ikke levde her oppe hele året tråkket steinaldermenneskene nemlig opp stier som vi den dag i dag trår langs. Ferdselsårene mennesket har brukt går stort sett i de samme traktene, og flere av gravfunnene i kommunen spores gjerne tilbake til yngre steinalder. Som i senere tider ble gjerne gravene lagt ved ferdselårene, og det finnes en rekke slike spor langs de gamle ferdselsårene i Røros, de fleste anslått til vikingetid, men antageligvis en del allerede fra yngre steinalder. På spredte steder i retning nord-syd langs vassdragene Femunden og Feragen, fra Aursundens østende til Rien og Riasten er det registrert slike spor. De samme sporene er påvist i sør-østlig retning på nordsiden av Aursunden til Molingdalen og Glåmos.
Jeger og fangstfolkene brukte steinredskapene sine i større grad enn jordbrukssamfunnene lenger sør og i lavlandet, og ble som nevnt mindre påvirket av bronsetidens inntreden i historien. Enkelte av de boplassene vi kjenner som steinalderboplasser kan være fra tidlig jernalder, noe som tyder på at det har vært folk på vidda gjennom alle tider. Den eldgamle jakt- og fiskekulturen ble imidlertid etter hvert opphentet av den moderne tid; bronse- og jern-alderen.
Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.
