Marianne og Robin Skaug har drevet med kanefart på Røros i over 40 år, men det hele begynte med en romantisk ridetur en januarkveld på slutten av 70-tallet.
Det var i forbindelse med jobben i Inter-Nor-kjeden at Marianne først kom til Røros for å besøke Røros Hotell. Der traff hun hotellsjefen som ble hennes fremtidige mann, Robin.
– På det første møtet kom Robin for å se på dette “kvinnemennesket” som Inter-Nor hadde vært sprø nok til å ansette, og dermed sa det pang, husker Marianne, – Smartingen tok meg med på ridetur en januarkveld på Røros, og dermed var det gjort.
Første møte med Røros
Røros var et nytt sted for Marianne, som før hun ble sjarmert av den romantiske hotellsjefen, hadde forestilt seg stedet som øde.
– Da jeg kom hit, trodde jeg Røros var siste utpost mot Sibir. Det var det inntrykket jeg hadde, så jeg gruet meg litt til å reise til Røros, men så blir jeg altså tatt imot på den måten, sier Marianne, og forteller at den første kvelden gikk hun på ski opp og ned gatene. Det var en stor opplevelse.
Det gikk ikke lang tid før hun begynte å jobbe på Glåmos skole, og deretter begynte hun å vikariere litt på Røros videregående skole.
– Jeg tenkte at jeg alltids kan ta noen timer, og der ble jeg i 40 år, og har aldri angret et sekund, fastslår Marianne.
En lærer så lenge en lever
Marianne var lærer i fransk, engelsk, psykologi og kunsthistorie, eller som hun sier selv, – bare luksusfag.
– Det var en kjempejobb, og jeg har bare hatt det morsomt og hyggelig, med fantastiske elever, sier Marianne, som understreker at hun alltid har hatt det gøy på jobb.
– Jeg har tenkt at den dagen jeg kjeder meg som lærer så slutter jeg i jobben, sier hun.
Marianne gikk av med pensjon for sju år siden. I dag har hun bare gode minner fra tiden som lærer, og sier at det har vært mange høydepunkter. Blant annet satte hun stor pris på å ta med elevene på utenlandstur, noe hun gjorde hvert år.
Noe av det hun har satt mest pris på er å kunne nå ut til elever som ikke har det så greit.
– Høydepunktet var hvis noen som hadde det litt stusselig på skolen, plutselig fikk til et eller annet, forklarer Marianne, – Det er kanskje det som sitter igjen aller mest.
Liv i Ulvstuggu
Marianne og Robin bor på Hagan ved Ulvstugguhaugen. I huset henger det bilder av familien og 40 år med kanefarthistorie. Huset er aktivt brukt både av dem selv og de to voksne barna, som stadig kommer på besøk.
– Vi kaller det liksom Villa kaos på fleip, sier Marianne, det var det moren min som fant på. Vi har hatt opptil fire hunder om gangen, i tillegg til barn og barnebarn. Så det er et hus som skal brukes, og da er vi ikke redd for at det blir noen riper i lakken, fortsetter hun, og sier at egentlig heter huset Ulvstuggu, siden de bor ved siden av Ulvstugguhaugen.
Huset er tegnet av arkitekt Seppo Heinonen, men selve byggingen sto paret for selv.
En liten bit av Røros
Robin begynte med kanefart på starten av 70-tallet. Da var det allerede en tradisjon med kanefart på Røros.
– På den tiden var det hotellet som sto for å arrangere kanefarten. Hver lørdag satte de opp turer, og kjørte til Påsken. Det var før jeg begynte, forklarer Robin, som tok over som hotellsjef på Røros Hotell i 1970.
– Jeg hadde egen hest og hadde som formål å gi alle som kom på besøk en bit av Røros, for det var det sikreste du kunne gjøre for å få dem til å komme tilbake igjen, sier han.
Da Robin begynte med kanefart hadde de ikke telefon, så man kunne ikke bare ringe og planlegge turene eller bestille hester til kanefarten. Det gjorde at Robin måtte dra hjem til dem det gjaldt personlig. Det var en annen tid den gang, forteller paret.
– Etterhvert fikk vi ansvaret for å organisere kanefart, og det holdt vi på med helt til noen få år siden. Etterhvert ble det ikke bare lørdager, men mange ganger i uken, og da satt jeg og ringte rundt og organiserte. På den tiden hadde vi håndskrevne kjøreplaner, og kontant oppgjør hver lørdag, husker Marianne.
– All kanefart på Røros den gangen var fra hotellet. Da var det forsåvidt enkelt å drive, for man skulle møte opp på samme sted for å få pengene hver gang, forteller Robin.
Turene gikk som oftest fra hotellet, ned gatene, og så opp til Småsetran.
– Høydepunktet var å ha hyggelige passasjerer, og det hadde vi 90 prosent av tida. Vi kunne guide litt om Røros, prate litt og vise fram det flotte stedet vårt, sier Marianne, som forteller at blant alle gjestene de har kjørt i løpet av årene, har de hatt mer enn én dronning.
– Vi har kjørt dronning Sonja og dronning Margrete, forteller Marianne. Robin har også vært turleder for dronning Margrete i marka, med hundespann. Han hadde lagt opp turen for henne, og hun har vært hjemme her og spist middag og greier. Det var jo en flott opplevelse det da, sier Marianne.
– Bare det å kunne vise fram Røros og se hvor glad og begeistret folk ble, er noe av det som har betydd mest, fastslår Marianne.
