Blant ”de glemte krigerne” i første verdenskrig finner vi Oscar Lund fra Røros. Første verdenskrig var også en norsk tragedie, men det er i utlandet han hedres for sin innsats. Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland var rørosingen i Vancouver for å verve seg i den Kandiske 16. bataljon, “The Canadian Scottish”. Uniformen inkluderte kilt.
En halvtimes kjøretur unna Lens, i en landsby ved navn Vieille-Chapelle, ligger en ensom rørosing begravd. Den 11. november hedres han og andre falne soldater i den første verdenskrig med statslederbesøk og en rød valmue på graven.
Man anslår at mellom fem og titusen nordmenn kjempet på en av sidene i den første verdenskrigen, men disse krigerne er glemt av det offentlige Norge, og skjebnen deres har ikke fått plass i vårt nasjonale minne.
Canadas vikinger
Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland 4. august i 1914 møtte 21 år gamle Oscar Lund opp i Vancouver for å verve seg. Oscar hadde avtjent ett halvt års verneplikt i Norge, og hadde tre år bak seg i US marines. Verken Norge eller USA var med i krigen, og i likhet med mange andre måtte den unge rørosingen derfor ta veien til Canada for å få vervet seg. Canada var en del av det Britiske imperiet, og den lille hærstyrken på om lag 3100 mann ble i løpet av få måneder til en hær på over 32.000 mann.
Han var langt fra den eneste som tok dette valget. Trolig var det i overkant av tusen norskfødte som verva seg til tjeneste i Canada. I 1917 ble det til og med satt opp to egne bataljoner for å rekruttere skandinaver; The 197th Overseas Battalion, Scandinavian Canadians; og 223rd Battalion, Vikings of Canada. Totalt ble 913 skandinaver rekruttert til fronttjeneste på denne måten, og det ser ut til at et flertall av dem var av norsk ætt. Det er vanskeligere å fastslå hvor mange som vervet seg før 1917, men det var sannsynligvis like mange.
I den skotsk-kanadiske bataljonen var uniformen annet enn Oscar var vant med fra sine tre år i US Marines.
– Vi bruger kjoler til knærne, skrev Oscar hjem til sin mor.
Slaget ved Ypres
Det skulle ta noen måneder før Oscar Lund havnet i krigen. Opptreningen foregikk i Canada, og først et halvår
etter at han vervet seg befant han seg ved fronten. Sammen med sine soldatkamerater var han på plass i det som har blitt hetende ”det andre slaget ved Ypres”.
Vi skriver april 1915, og den første uken av måneden ble den første kanadiske divisjonen flyttet for å forsterke en lomme ved Ypres. 22. april forsøkte tyskerne å utslette denne lommen ved bruk av giftgass. Etter et intenst artilleribombardement slapp de 160 tonn klorgass, og da skyene med giftgass kom over de allierte linjene brøt de fleste av soldatene opp og retretterte. Mange døde på stedet. Dette etterlot et om lag fem kilometer langt hull i de allierte linjene.
En canadisk soldat oppdaget imidlertid at man kunne nøytralisere klorgassen gjennom å puste gjennom sokker innsatt med urin. Canadierne ble dermed den eneste divisjonen som holdt linjen, og de canadisk-rekutterte soldatene, med Oscar Lund i rekkene, kjempet natten igjennom for å lukke hullet i de allierte linjene.
24. april igangsatte tyskerne enda et gassangrep, denne gangen direkte mot de kanadiske linjene. Iløpet av de neste 48 timene tapte canadierne over seks tusen mann, og mer enn to tusen av disse døde. Men det gav canadierne rykte på seg som en formidabel kampstyrke.
Hundre tusen menneskeliv gikk tapt på begge sider, uten at fronten flyttet seg mer enn tre kilometer. Oscar Lund overlevde det andre slaget ved Ypres.
Den tapre soldaten skulle imidlertid falle i en trefning snaue to måneder senere, så vidt fylt 22 år.
Lite penger til mor
Oscar Lunds far var død, og når Oscar vervet seg i Canada ble han ”naturalisert” canadier. Når slagene ved Ypres startet, i april, gikk 25 av de 40 dollarene Oscar tjente i måneden til hans mor Karen.
På grunn av Oscars canadiske verving ble han ikke definert som norsk statsborger, og Karen fikk derfor ikke utbetalt pensjon etter sønnen. Hun skal derimot visstnok ha fått utbetalt 25 dollar som var avsatt for august som en siste utbetaling.
Motivene til alle de frivillige som vervet seg til krigen er naturligvis sammensatte. I landene som hadde verving var det ofte sjømenn med arbeiderklassebakgrunn, som hadde reist fra Norge av eventyrlyst eller for å finne arbeid. Få, om noen i det hele tatt, synes å ha sterke ideologiske bånd til krigen eller de krigende maktene.
En sentralt moment er nok nød. Å verve seg til hæren betød gode klær, mat, tak over hodet og betaling. Mange hadde familie i Norge som kanskje var avhengig av pengene som ble sendt hjem.
Kilder: Ufredsår, nordmenn i fremmed krigstjeneste (www.ufredsaar.no), www.wikipedia.no
