Domus teaser
Inger Klæboe. Foto: Tove Østby

En butikkdriver og huseiers betraktninger om helårs gågate

Inger har til sammen drevet seks butikker i Kjerkgata. I dette leserinnlegget beskriver hun gata måned for måned gjennom året. Hun mener at helårs gågate er noe vi må forsøke, og tror at det vil skape mer trivsel både for lokalbefolkningen og de besøkende. 

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Tekst: Inger Klæboe.

Jeg driver og eier i dag 2 butikker i Kjerkgata. Igjennom de siste 30 årene har jeg startet opp og drevet tilsammen 6 butikker i den samme gaten. 

Her er hvordan jeg vil beskrive situasjonen i gata måned for måned igjennom året:

Januar:
Det er årets kaldeste måned og bilene som kjører i gata må bevege seg i en smal brøytet kanal som slynger seg nedover gata. På den samme plassen må de også parkere. På kalde dager går bilene på tomgang mens tynnkledde eiere løper inn i butikkene for å gjøre sine ærend så raskt som mulig. Fortauene er fylt av snø og brøytekanter. I den samme passagen må sparker, barnevogner, rullestoler, sykler, skolebarn og andre myke trafikanter også bevege seg. Arealet som er igjen til menneskene er lite og vanskelig å manøvrere i. Den kalde luften blir tung av eksos som ligger lavt langs bakken i det kalde været.

Februar:
Femundsløp, korfestival og Rørosmartnan.
Til martnan brøytes gata vår bred igjen og strøs grundig. Så blir den til en gågate, med liv og røre hele døgnet en liten uke.
Rett etter martnan er det vinterferieuker – først i Norge – så i Sverige. Da kommer familiene. De vil gjerne gå i gatene i den vakre lille byen vår, og spør oss om hvorfor vi har ordnet oss slik at de må passe seg og barna sine for bilene hele tiden.

Mars:
Solen blir sterkere, snøen begynner å tine og gjør gata vår full av rennende vann, søle og sørpe. Takene blir rasfarlige og barnevogner, rullestoler, sparker og barn lever farlig langs husveggene. Det tryggeste stedet nå er midt i gata. Der kjører bilene. Når de passerer fotgjengere, spruter de sørpe på folk og byggninger. Det er desverre ikke til å unngå. Stopper bilene for å handle i butikkene våre? Noen gjør det, men mange kjører bare igjennom eller stopper raskt på tomgang for å løpe et ærend.

April:
Påskemåneden. Sola tar skikkelig tak, og de sølete veiene tørker endelig opp. Nå starter støvperioden. Når en bil kjører igjennom gaten, virvler den opp en støvsky av tørr strøsand helt opp til hustakene i den fine gata vår. Enkelte allergikere unngår å gå igjennom gaten i denne perioden. Vi som ikke er allergiske, knaser sand mellom tennene og gnir oss i øyne som renner, fulle av fint støv. Det legger seg overalt. De som bor i gata får grå vinduer, vinduskarmer og møbler. Vi som har butikker vasker husene våre utapå og inni daglig. Noe vi gjerne gjør! Det som bekymrer oss mer, er at kundene våre plages, klager og velger å bevege seg behageligere steder i denne perioden.

Så kommer Mai:
Og vi venter på våren, som vi av erfaring vet lar vente litt på seg. Gatene feies så fort nattefrosten gir seg og kommunen kan ta fram de fine børstemaskinene med vann i, som ikke tåler frost. Nå kjøper vi blomster, pynter, feier og gjør gata vår fin. Vi vet at selv om det ikke er så mange kunder innom i mai så kommer snart besøkende, hyttefolk og sommerturister igjen. Det er lyse kvelder. Opptimismen rår. Hva vil denne sommeren bringe?

Juni, juli og august:
– Har vi gågate nesten hele tiden. Gata er full av folk, det er arrangementer, trivsel og liv og røre. Folk er fornøyde, og butikkene har sin beste sesong.

September:
Dette er «høst på fjellet» måneden med turistbusser på hverdagene, og fine helger med hyttegjester og jenteturer. Nå kjører bilene i gatene igjen, og de gående må igjen venne seg til å passe seg. Barn kan ikke lenger løpe fritt, og pensjonistgruppene må igjen skru opp høreapparatene og bevege seg i rekke langs husveggene og innimellom bilene.
Skolebarn og sykler er også tilbake i trafikkbildet. I susende sykkelfart nedover bakkene om morgenen, og langsomt vandrende og pratende i grupper opp igjen ved skoleslutt.

Oktober:
Kommer med høstferier. Først i Trøndelag, så i Innlandet og Oslo. Eller omvendt. Det er fremdeles fint på fjellet og hytter og hoteller fylles opp. I høstferien kommer familiene, gjerne tre generasjoner sammen. Igjen må barn og langsomtbevegelige gamle passe seg for trafikken.

November:
Er uforutsigbar. Den kan komme med tidlig vinter, eller gi oss en lang høst . Men den er alltid mørk. Myke trafikanter må passe seg mer enn vanlig i trafikken. Gata vår er ofte morgenglatt, og bilene kjører der det er strødd mens fotgjengere snirkler seg imellom parkerte biler på glatte fortau, i mørket, for å finne fram til butikkene.
Midt i november begynner julebordene på hotellene, og i gata vimser glade gjestegrupper omkring og lurer på hvorfor det kjører biler her.

Desember:
Kommer med lys i mørket og juleglede. I julemarkedsperioden brøytes gata bred igjen og vi har gågate. Det virker som alle er fornøyd med det. Selve julemarkedet er i Bergmannsgata, men vi pynter og gjør det trivelig utenfor butikkene våre i Kjerkgata og både stemning og handel er god. Folk hygger seg.
Etterpå blir gågata borte, og folk må igjen passe seg for biler, takras og glatte partier, smyge seg ut og inn imellom trafikk og parkerte biler for å komme seg fram.

I mange år har årshjulet vært omtrent slik på Røros, og det går fint. Folk kommer på besøk. Lokalbefolkningen bruker gata si og handel skjer. Men vi ser at handelssentre, kjøpesentre og byer andre steder nå velger å bruke stadig mer av sine arealer til å skape hyggelige områder der mennesker har lyst til å være. Dette gjør de fordi de vet at økt trivsel skaper økt handel. 

Bilene må ha et sted å være. Parkering er viktig. Men må vi ha trafikk helt til trappen for at handel skal skje? Jeg tror ikke det. Vi har gode parkeringsarealer i Bergmannsgata og Tufta er bare noen få meter fra butikktrappene våre. Der er det vanligvis ledige plasser.

Det er jo slik at noen få har vanskelig for å gå, eller de har kjøpt noe stort og tungt som må fraktes hjem med bil. Da må vi jo selvsagt ordne oss slik at de kan kjøre forsiktig og rolig inn til den butikken de trenger, gjøre sine ærend og kjøre rolig ut igjen.

Biler handler ikke, det er det menneskene som gjør, og hvis menneskene har det komfortabelt, trygt og trivelig blir de lengre i gata, besøker flere butikker, ser mer, lar seg friste og handler mer.

Jeg mener vi må forsøke helårs gågate.

Går det som jeg tror, vil det skape større trivsel både for lokalbefolkningen og de besøkende. Det igjen vil føre til at folk oppholder seg oftere og lengre tid i gata, ser og opplever mer, besøker flere butikker og serveringssteder og dermed vil handelen øke.
Viser dette seg å være feil må vi selvsagt reversere avgjørelsen.

Vi ønsker oss jo alle et levende og trivelig sentrum, men hvis vi ikke prøver får vi jo aldri vite om dette faktisk vil bli bedre for oss alle.