Elisabeth Irgens fikk sitt eget portrett overmalt. Vekk med utringning og dyre ringer, ungdommelig utseende, blonder, frukt og blomster. Inn med fromhet, strengt utseende, nøkternhet og en hodeskalle. For å forsterke sin posisjon som kobberverkets reelle direktør?
Den mektige bergverksdirektør Johannes Irgens kone Elisabeth var slett ingen pyntegjenstand, slik mange europeiske hoffdamer kunne være. Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus ble født i 1618 i Haderslev på Jylland i Danmark. Elisabeth var datter av kong Christian den fjerdes livlege. Elisabeth og familien, som etthvert skal ha talt 12 sønner og fire døtre i tillegg til mor og far, bodde i Johannes Irgens fødeby, Itzeho i Tyskland. Kjøpmannsønnen Johannes hadde tatt en god utdannelse som doktor i filosofi og medisin.
En brors maktkamp
En dag i 1651 ble imidlertid livet vesentlig endret for familien Irgens. Broren til Johannes, kammertjener Joachim Irgens, hadde med kongen i ryggen fått kontroll over et kobberverk langt mot nord. Lorentz Lossius og de andre som hadde fått privilegie til de nye funnene på Røros ble fratatt det meste av sine eiendeler i verket. Joachim Irgens, som tidligere var kammertjener hos kong Christian den fjerde, fikk etterhvert også ”degradert” Lossius fra direktørstillingen og ville feste totalt grep om det lovende, voksende, dog kritiserte kobberverket. Johannes blir derfor bedt av sin bror om å komme til Røros, hvor han blir ansatt som berverksdirektør.
Til Rørosgård
På Røros var ikke alt bare idyll, om vinterkledt viddelandskap kanskje er en fryd for våre øyne i dag. Området omkring Bergstaden var allerede kraftig avskoget. Et område på oppimot to mil fra smelthytta var avskoget og den lille bergverksbyen på Rørosvidda var ikke akkurat noe vakkert skue. I tillegg var det ikke bare enkle oppgaver den nye direktøren fikk lagt i fanget. Befolkningen og arbeiderne murret og broren hadde skaffet seg mange fiender.
Johannes kjøpte Rørosgaard av presten Anders Bernhoft, hvor familien bosatte seg. Bergverksdirektøren flyttet provianthuset dit, og fikk på den måten bygd ny vei over Floene fra Gråhøgda og anlagt bru over Glomma. På kobberverkets regning naturligvis, ettersom provianthuset skulle ligge på Sundet.
Johannes ble imidlertid syk etter bare få år på Røros, og døde i 1659. Direktørstillingen gikk til Jakob Mathias Tax enten i 1657 eller -59. Han ble imidlertid allerede i 1663 erstattet av Elisabeths bror, Christian Arnisæus, Joachim Irgens svoger. I 1669 ble han avskjediget, og blant annet kritisert for å drevet arbeiderne til opprør. Den nye bergverksdirektøren ble Elisabeths sønn, Henning Irgens.
Doktorinnen som ”direktør”?
Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus var altså ingen pyntedukke. Ikke bare skulle slekts- og familieforhold tilsi at hun hadde voldsom innflytelse på verkets drift. Mange tegn i historiske kildeskrifter tyder på Elisabeth i lange perioder nok var verkets relle direktør, den som virkelig tok avgjørelsene og som folk hadde tiltro til.
Hun var helt klart en viktig rådgiver for sin mann, og blir allerede før flyttingen til Røros som 33-åring betegnet som meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne. Hun handlet med korn og andre varer til verkets arbeidere, og opparbeidet seg dermed en posisjon blant arbeiderne som de høye herrer i maktposisjonene ikke kunne klare.
Elisabeth ble i tillegg beskrevet som nokså egenrådig og hardhjertet. Elisabeth lot seg slett ikke pirke på nesen og satte knallharde krav. Mye av det vi vet om henne bekrefter dette. I 1685 tillegg eide hun seks parter til en verdi av 1000 riksdaler i verket (etter den nye oppdelingen av eierskapet i kobberverket til 180 deler – omlag 3 prosent). Det meste av dette eierskapet var nok hennes avdøde manns tidligere 1/30-del, som han hadde fått av sin bror Joachim. Hun kan nok også ha fått overført flere eiendeler fra sin svoger, da de andre partisipantene nektet henne etterskuddslønn på 500 riksdaler årlig etter hennes manns død.
Hennes bror var slett ingen bergmann, og i flere kilder finner vi spor som tyder på at han først og fremst var en slags funksjonær for sin søster. Hun hadde en annen tillit blant arbeiderne enn karfolket, og fra historiske, skriftlige kilder har vi følgende ”bevisførsel” for Elisbeths virkelige status, både under sin manns, sin brors og sin sønns ansvarstid;
– Verkets betjenter håper på riktig oppgjør når fru Doctorinden kommer hjem, heter det i et avregningsskriv fra 1666. Dette var første gang arbeiderne reiste seg samlet for å klage over manglende lønnsutbetalinger, mens hennes bror var kobberverkets direktør.
– I 1670 henvendte arbeiderne seg direkte til Doktorinnen, for å søke en løsning på sine manglende lønnssutbetalinger og generellt trurige situasjon. Selv om arbeiderne også hadde klaget på Doktorinnens dyre proviant. På denne tiden er det altså hennes sønn som har tatt over direktørstillingen.
En grunn til at arbeiderne valgte Elisabeth er kanskje at mens Irgens-karene og Elisabeths bror svarte med vold, pryl og hug mot de protesterende arbeiderne var sannsynligvis ikke straffen og reaksjonene fra Elisabeth i samme kategori. Selv om hun nevnes som brå og streng.
At arbeiderne hver gang problemene tårner seg opp, henvender seg til Elisabeths sier litt om hva slags posisjon hun hadde, og hva slags oppgaver hun må ha løst i årene forut. Arbeiderne var generellt i en opprørssituasjon mot kobberverket, da lønningene ofte uteble, provianten var dyr og ledelsen skaltet og valtet med arbeiderne som de ville. Men det ser altså ut til å ha vært tryggest, og kanskje også mest effektivt, å hevende seg til Doktorinnen. Olav Gynnild har vist at mens klagene oftest vedgikk Johannes, Joachim og Henning Irgens var Doktorinnens navn blant de som ble nevnt nest hyppigst. Dette underbygger også teorien om at Elisabeth hadde en sentral posisjon, og at hun av arbeiderne ble oppfattet som en viktig del av ledelsen. Henning Irgens var heller ikke så mye tilstede på Røros, og sannsynlig så arbeiderne hans mor som den raskeste veien til løsning på problemene sine.
Følg med i morgen for del 2 av denne historien.
Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).
