Trolltegn, bumerker og trua på en dimensjon utover det jordiske har levd i beste velgående opp til moderne tid. Også i Rørosdistriktet. Lokale bumerker, tjærekors og historiske glimt finner vi både i Kojegården, på Stensåsen, ved Harsjøen og fra Kuråsen.
Tjærekors og andre merker ble brukt for å beskytte mot onde makter, holde småfolket ute eller verne andre arbeidsoppgaver. Dette er kjent fra hele landet og norden for øvrig, og er ikke noe spesielt for Røros. Men dermed finner vi også rester av denne eldgamle tradisjonen også i vårt distrikt.
– Dokk ut og vi inn, ropte man når man flyttet inn i seterstua på våren, for å skape enighet med småfolket om hvem som nå skulle bo der. Motsatt hilsen ble gjort om høsten.
– Dokk ska itj slå ut varmt vatn, huse je n bestefar fortalte Gunvor Skott Tøndel i Kojan. Dette er også en rest av samme folketru. Og folketrua har vært viktig for folke, i hverdag og høytid, sjøl tusen år etter at landet ble kristnet.
Her kommer også bumerker og andre tegn inn i bildet, som en del av vernet mot skadelige vetter og onde krefter. I Kojegården står det et gammelt stabbur med tjærekors og døra, og på Stensåsen er det malt tjærekors over båsene i sommerfjøset. Mjølksila hadde gjerne også korsform, i likhet med de fleste kar som hørte mjølkstellet til.
Ofte risset man inn kors eller pentagram i julebrødene, og enda er det noen som skjærer kors i levra under elgslaktinga. I stengarden rundt Brekken kirke ble det funnet innmurt ei saks. Dette kan være basert på folketru også, som et vern mot tussefletter. Fikk hestene tussefletter i manen nyttet det ikke å gre dem ut eller klippe dem av, for de kom fort tilbake. Det finnes også en historie fra Gustaf Amneus om Per Flaaten i Kuråsen, som hadde tusseflette i skjegget, flettet av de underjordiske.
Også Oliver Moen skriver om dette, og Yngvar Leipert skriver i sin reiseberetning om en historie fra Harsjøen, der seterfolket fikk øye på en fin og feit bøling med kyr, og ei ferm budeie i front. Dette fikk han presentert av sin barndomsvenn Per, skriver han. De kunne ikke dra kjensel på verken budeie eller dyr. Da buskapen kom ned til sjøen ble de brått borte, både buskapen og budeia.
– Ja, sa Per. Vi blev rent fælne. For da skjønte vi jo hva slafs bøling dette var, avslutter Leipert.
Kilde: På staa og uti markom, bind II
