Nord-Østerdalsfotballens El Clásico, 100 års fotballkrønike
Jan Kåre Moan omtaler boka Hundreårskrigen:
Kjell Aukrust ble viden kjent for sin beskrivelse av forholdet mellom Tynset og Alvdal. Hans ærend var å være morsom, og historiene var nok mer et resultat av frodig fantasi enn virkelighetens verden. Men den til dels bitre rivaliseringen mellom Tynset og Røros, derimot, den har vært reell nok i mer enn et hundreår, og den har aldri vært nærmere beskrevet – før nå.
Og sjøl om mye av det han skriver om viser seg å bli ganske så humoristisk i etterpå-klokskapens lys, har det ikke vært Jon Ole Hokstad’s ambisjon å gi ut ei morsom-bok. Nei, Hokstad er av opprinnelse en nøktern tylldøl som søker å bidra med en fakta-orientert og balansert fremstilling av et betent naboforhold, slik det utspant seg på ett område: fotballen. Med sin bok «Tynset vs. Røros, Nord-Østerdals-fotballens El Clasico», stikker han handa, eller kanskje riktigere penna, rett inn i «kveksbolet». Modig gjort! Og la det være sagt med en gang: Om noen skulle gjøre det, måtte det nettopp være en skrivefør person som sjøl ikke har tilhørt noen av partene, men samtidig vært såpass tett på at han til fulle har fått med seg den følelsesmessige intensiteten i drakampen.
Starten
Hokstad tidfester «krigsutbruddet» til 17. august 1913. De nystartede fotball-lagene hadde møtt hverandre i all fordragelighet to år tidligere, men 1913-kampen, hvor hjemmelaget vant 9-1, ble av det dramatiske slaget skal en tro Røros-avisa Dovre sin fremstilling: «Tønsetingene spilte som de værste barbarer». Men virkelighets-oppfatningen i Østerdølens spalter var en noe annen: «Dersom rørosingerne ikke kan taale et nederlag uten at optræde som de nu har gjort, vil det sikkert tjene sportens interesser bedre at de sitter i ro hjemme paa Røros». Kranglingen fortsatte og ei skrekkens liste over rørosspillernes kvestelser kom på trykk i Retten som bevis på tynsetingenes råskap. Det førte til motinnlegg med påpeking av at alle de påstått lemlestede rørosingene, «med unntak av M. Sollie», ble observert i «sagte vuggende vals» med tynsetjentene på festen i Rambu etter kampen. (Det stod nå ikke verre til med dem enn at de var i stand til å prøve seg på jentene våre!)
Nå er det vel en del som tyder på at rivaliseringen mellom de to regionsentrene begynte før 1913. Men at fotballens inntog ble en beleilig anledning for kanalisering av innestengte holdninger, hersker det liten tvil om. En avgrenset slagmark (les: fotballbane) med hissige patrioter på sidelinjen (les: tilskuere) og kjempende gladiatorer (les: spillere) iført ulike kampuniformer (les: drakter), ga perfekte muligheter for utløp av oppsamlet frustrasjon, og den skjellsettende fotballkampen i 1913 kom helt klart til å bli den synlige starten på ei bitter og langvarig rivalisering mellom Tynset og Røros
Formidabel jobb
Boka handler om hundreåret 1911-2011, og tar for seg resultater og kommentarer for hvert eneste år, bortsett fra krigsperiodene 1914-16 og 1940-45. Også disse periodene er omtalt, men aktiviteten var da, naturlig nok, sterkt redusert som følge av de politiske omstendighetene. Hovedfokuset er på Tynset og Røros, men de andre laga i fotballkretsen omtales sjølsagt i den grad de hadde avgjørende innflytelse på tabellposisjoner og viktige hendelser (som f.eks. Gå-På, Brekken, Folldal og Alvdal).
Det blir mye fakta i ei slik bok, og Jon Ole Hokstad har gjort en formidabel jobb med gjennomgang av gamle avisreferater og innhenting av resultater og tabeller. Han har også foretatt et krevende identifiseringsarbeid av spillere på de mange lag- og situasjons-fotografiene. Bildematerialet er derfor både morsomt og historisk betydningsfullt. Mange, både på Tynset og Røros, vil helt sikkert kjenne igjen seg selv, lagkamerater eller spillere de har sett i aksjon på fotballbanen. I tillegg gir det mulighet til å knytte et ansikt til fortidas gamle helter.
Aviskampen
Avisfeiden mellom Østerdølen og Rørosavisene, var på mange måter en egen duell i kjølvannet av oppgjørene på banen, og det er i de høyst subjektive kampreferatene at fordommer og stereotypier avsløres. Ifølge Hokstad roet dette seg noe ned etter den siste krigen. Arbeidets Rett fikk lokalkontor på Tynset, Østerdølen la mer vekt på kampene sør i fylket og Hamar Arbeiderblads kontor på Tynset innledet et samarbeid med Retten, noe som, førte til at «frontene ble mindre klare, sports-journalistikken kanskje mer objektiv og journalistenes lojalitet til lag svekket».
Men «pressefotballkrigen» blusset fremdeles opp med jevne mellomrom, og også enkeltspillere fikk gjennomgå i avisspaltene. Høstkampen på Nytrømoen i 1954, som hjemmelaget vant 2-1, ble en tøff batalje, og Fjell Ljom var ikke nådig: For det første var ett av Tynsets mål klar off-side, for det andre rettet avisa et voldsomt personangrep mot Morten Bjørnsmoen: «Bjørnsmoen brukte alle midler og knep for å få tak i ballen. Det er rart at den samme mannen får delta i en fotballkamp. Etter vår mening burde han ikke få være med».
I Retten kunne en heldigvis etter hvert lese mer fornøyelige kommentarer da signaturen «Jonny» dukket opp i spaltene (Jon Nyplass, 1928-68). Disse tok brodden av den verste sjåvinismen, og ble en kjærkommen pressefaglig fornyelse. Jonny oppsummerte kampene på ekte rørosdialekt, og etter at hjemmelaget hadde feid erkefienden av banen på Øra i vårkampen, 1959 (4-0), avslutter han slik: «Så prøvd n Roald å ærte på si n Gert, men det gikk itj. Da va n Ericson i vei å førrtærde n at slik gjer vi det itj mot frammundan. Ætte at n Ole Bakar putta to knallharde kvetebolla i Tynset-målet dabba det hele tå». (Ericson var dommer Leif Ericson, vår anm.)
Flere lag, mer saklighet
Så er det er liten tvil om at i de 2-3 siste ti-åra før tusenårsskiftet gikk fotball-forholdet mellom Tynset og Røros i en noe mer forsonende retning. Det skyldes sikkert flere faktorer. Lagene havnet tidvis i forskjellige divisjoner og også de andre klubbene, som Alvdal, gjorde seg mer gjeldende. At tynsetingen Terje Moe, som var en av kretsens beste spillere på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, meldte overgang til Røros og i sterk grad bidro til at Plassryssen spilte seg opp i 3.divisjon i 1971, vakte nok i utgangspunktet mye harme på Tynset, men på sikt medvirket det utvilsomt til å dempe motsetningene. I forbindelse med jubileumskampen på Tynset i 2001 (90 år etter det første oppgjøret) arrangerte røros-legenden Atle Ødegård (da som journalist i Retten) et mimretreff mellom tre andre legender: Gert Aas og Morten Bjørnsmoen fra Tynset og Stein Solli fra Røros. De ble selvfølgelig ikke forlikt om hvilket lag som hadde vært best, men var skjønt enige om at det etter hvert hadde utviklet seg et godt vennskap spillerne imellom, sjøl om det fremdeles kunne være ampert på tribunene og avisene fortsatte med å bære ved til bålet.
Dommere og dømming.
I sentrum av det hele var dommerne, de som skulle se til at alt gikk rett og sømmelig for seg. Det var en tøff jobb. Ut fra kampskildringene i boka, virker det som om den første tida var verst, men dommerhets dukket opp med jevne mellomrom utover i hele perioden. For egen regning minnes jeg at Leif Ericson ble særlig utsatt da han på 50- og 60-tallet som rørosing dømte kampene mot erkefienden. Nå hadde de slue rørosingene skaffet seg en 12. spiller! Rett eller galt – det gjorde sjølsagt jobben særs krevende for en som i utgangspunktet var avhengig av å bli oppfattet som nøytral, og ukvemsordene haglet fra hjemmepublikumet på Nytrømoen hver gang en avgjørelse gikk i favør av Røros. Men også på Øra kunne det bli veldig ampert. Som under serieavslutningen i 3. div. mot Hitra i 1996, da dommer Egil Arne Kleven allerede i første omgang delte ut 5 gule for å holde kampen under kontroll. Så sendte han trener Ove Indset på tribunen, men «her fikk treneren god støtte av hjemmepublikummet, og kommentarene var absolutt ikke av det gode slaget. Dommeren ble til slutt så provosert at han like før sidebyttet utviste Ove Indset fra hele stadionområdet».
Mer enn resultater
Jon Ole Hokstad har skrevet ei bok som dreier seg om noe mer enn utfallet av fotballkamper. I en lett og forståelig språkdrakt blir det han beskriver et instruktivt eksempel på hvordan konflikter mellom jevnbyrdige i samfunn med kulturell forskjellighet (bondekultur vs. arbeiderkultur), geografisk splitting (hedmarking vs trønder) og tydelige språklige forskjeller, utvikles og sementeres. Derfor er det sikkert flere enn meg som vil mene at det er alt rundt kampene – publikumsatferd, presse-kommentarer og menigmanns reaksjoner, som til syvende og sist blir det aller mest interessante. Slik sett henvender boka til det brede lag av samfunnsengasjerte nord-østerdøler og rørosinger, ikke bare til dem som er fotballfrelst.
Hvem var best?
Hvilket lag var så det beste i disse hundre åra, samlet sett? De siste sidene i boka brukes til å gi oss statistikken – oversiktlig og fullstendig. Og den er til å stole på, for Hokstad er en grundig og etterrettelig skribent. Men lell, statistikk er statistikk og kan tolkes forskjellig. Det kommer an på øynene som ser. Hva er viktigst? Innbyrdes oppgjør i serien, innbyrdes cup-oppgjør, innbyrdes oppgjør totalt, antall mesterskap, hvem som har kommet på høyest nivå (divisjon), hvem som har vært lengst i høyere divisjoner, hvem som har kommet lengst i cupen, osv. Svarene finner du sammenfattet på side 229, i detaljer på sidene 230 – 32.
Fotball er alt
Denne boka er et spennende supplement til fjell-regionens historie. At utgangspunktet er et spill med 22 mann i kamp om en ball, konkretiserer og levendegjør det hele. Og er fotball bare et spill? Slett ikke. De som har fulgt med på all den dramatikken som har skjedd i oppgjørene mellom Tynset og Røros, vil være de første til å skrive under på sitatet i innledningen av boka:
«Fotball er et spill? Det største skandaløse våset av alt. Fotball er vitenskap, det er kunst, det er krig, ballett, drama, terror og glede – alt sammenføyd i ett».
God lesning og god fotballsesong – både på Tynset og på Røros!
