Med yngstemann på snart 72 år har ikke Take Five de helt store planene for fremtiden. Men øve sammen gjør de fortsatt hver uke.
Take Five var mest aktiv på 60-tallet men har siden skiftet ut medlemmer og utviklet seg i nye retninger. Som navnet tilsier var de opprinnelig fem, men nå er de bare tre: Tore Tingstad, Jan Bjørnar Bårdstu og Arnt Erik Bukkvold.
Vi tenker ikke fremover men bakover
Selv om Take Five øver hver uke er det ikke mer enn en konsert eller to i året de har ambisjoner om å gjennomføre. Jan Bjørnar Bårdstu setter pris på å ha et avslappet forhold til musikken.
– Vi tenker ikke fremover lenger, men bakover. Vi øver når vi har lyst og hvis det er en dag vi ikke har lyst så prater vi heller litt tull og så går vi hjem igjen. Vi har det rett og slett som en sosial sak. Vi spiller på kaffestuggu et par ganger i året. Ute i gården på sommeren hvis været holder, forklarer Jan Bjørnar og fortsetter:
– Men vi spiller ikke til dans lenger, det orker vi ikke. Vi er for gamle til det. Vi må hjem og ta medisinene våre, ler han spøkefullt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Middelalder-inspirert
Musikerne i Take Five har kjent hverandre siden starten av 60-tallet og startet bandet i 1965. Siden da har de utforsket flere sjangere og har dratt med seg flere tiår med musikkstiler inn i repertoaret.
– Vi ville ikke begrense oss til det gamle repertoaret, for i så fall måtte vi ha holdt oss til 60-talls musikk. Nå spiller vi litt mer nytt, men vi har ikke kommet oss helt til 2000-tallet enda, innrømmer Jan Bjørnar.
– Det begrenser seg jo litt med den besetninga vi har og, for med tre man er det ikke alt man kan få til. Vi holder på å prøve oss på litt middelalder-inspirert musikk, også spiller vi en del The Beatles og litt av hvert, forklarer Tore.
Knekte trommestikkene
På 60-tallet var Take Five svært aktive og spilte i perioder rundt tre kvelder i uka hele året. De var husorkester på Røros Hotell i flere år, og gikk i en periode under navnet The Stures.
– Jeg husker da vi hadde spilt hver dag i nesten tre måneder, og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle slutte. Da jeg var ferdig med den siste spillejobben så tok jeg trommestikkene og knekte dem, også heiv jeg dem i peisen i peisestua på hotellet – Så gikk jeg. Fjorten dager etterpå så var vi i full gang igjen. Den sirkushesten fornekter seg aldri, ler Tore.
