Rørosingen Kristofer Hansteen kom tidlig på kant med sin aristokratiske familie. Han ble raskt opptatt av sosialismens ideer, og endte opp som en svoren anarkist.
Kristofer (Christopher) ble født på Røros i 1865, og kom fra en familie med en stor fortid og
lysende framtid. Hans grandonkel Christopher Hansteen var en sentral person i norsk og
internasjonal vitenskap på 1800-tallet, hans far var Bergverksdirektør på Røros, og senere
direktør for Kongsberg sølvverk. Familien var landekjent og høyt ansett.
Rebell-tante
En person kunne han kanskje identifisere seg med i familien. Tanten var den kjente
kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen. Hun lagde furore i sim samtid, blant annet gjennom
agitering for kvinnekamp, og brudd på en rekke kvinneetikett-regler hun mente var
hemmende. Heller ikke Kristofer klarte altså ikke å holde seg innenfor rammene for familien.
Nektet konfirmasjon
Det begynte med at han nektet å la seg konfirmere, han giftet seg med en tjenestekvinne og
han tok segarbeid som typograf kort tid etter at han fullførte artium, ”fordi han vilde leve
blandt arbeiderne, lære deres kaar at kjende og hjælpe dem saa vidt det stod i hans magt”.
Kristofer studerte blant annet Karl Marx (tysk forfatter, intellektuell, samfunnsforsker, filosof
og politisk økonom) og Peter Kropotkin (russisik filosof og geograf, skapte anarkokommunismen) for å finne ut mer. Sistnevnte skulle få mye å si for Kristofers framtidige livssyn. Kanskje han følte et slags fellesskap med russeren, som ble kalt anarkistprinsen, på grunn av sin adelige bakgrunn.
Norges første militærnekter
Etter et studieopphold i Tyskland på 1880-tallet ble Kristofer innrullert i militæret.
Antimilitarismen var ennå i sin spede barndom og militærnekting var et ukjent begrep.
Soldatene skulle avlegge ed til fanen, og obersten leste opp det som soldatene skulle gjenta.
Kristofer nektet, stormet fram mot obersten og forkynte at ”ingen kan tvinge meg til å sverge
mot min samvittighet!”
Soldater med bajonettene på og skarpladde geværer arresterte densinte unge mannen, og han fikk dom og fengsel. Ingen ting hjalp naturligvis på den gryende anarkisten. Til slutt måtte de la ham gå, med begrunnelsen at han var litt ”rar”. En slags dimmitasjon på grunn av det
mentale, om vi skal bruke dagens termer?
Aktivisten Kristofer
I 1891 og 92 drev noen tyskere propaganda for de anarkistiske ideer i Kristiania, og etterhvert
ble Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» stiftet. Foruten de tyske agitatørene besto
gruppen av Kristofer. Høstet 1892 forlot tyskerne byen, og da besto gruppen to medlemmer,
inkludert Kristofer. Han er tidlig nevnt som Norges første anarkist.
Så var da også Kristofer den stor aktivisten i gruppen i årene som kom. Noen stor gruppering
var de neppe, sannsynligvis var de ikke flere enn ti personer. Utover vinteren 1893 hadde
gruppen flere offentlige møter. Gruppen gikk videre enn individualismen, og så grunnårsaken
til ufriheten i en enkelt klasses herredømme over samfunnets produksjonsmidler. Arbeidersak og klassekamp var viktig.
Ingen av karene i Libertas var knivkastere eller bombemenn. De bekjente seg til ”den ideelle”
anarkismen: læren om grunnprinsippene for en ideell samfunnsordning. Det ideelle
anarkistiske samfunn, hvor intet system gipslegger livet, hvor ingen blir undertrykket mot sin
vilje, fordi ingen behøver å la seg undertrykke, som Rasmus Steinsvik senere skrev.
Kilde: www.wikipedia.org, Norsk biografisk leksikon, Fagerhus, Harald: Anarkismen og
syndikalismen i Norge gjennom 150 år
