Stian Tranung engasjerer publikum flere titalls meter under jordoverflata. Når museumsjobben i Olavsgruva er ferdig for dagen, er det rett på scenen for Elden.

Sommer under jorda

Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt. 

– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro. 

– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning. 

– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet. 

De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning. 

– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.

– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung. 

Museumsguide Stian Tranung gir en ny gruppe en briefing før de skal ned under jorda, og ned i Olavsgruva.

Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger. 

– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han. 

– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest. 

Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier. 

– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra. 

– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også. 

– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag. 

Turen ned i gruvegangene er mørk, kald og fuktig. Både små og store fascineres av fortellingen om 333 års gruvedrift.

Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet. 

– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere. 

Olavshallen fascinerer publikum. Her holdes av og til konserter, årsmøter og til og med bryllup.

– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.