AUFs tale på første mai i år, ble holdt av Jakob Hjellnes Tidemann. I introduksjonen sa dagens konferansier, Arbeiderpartiets ordførerkandidat til kommunevalget i høst Isak V. Busch, at han var overbevist om at Tidemann en gang blir ordfører på Røros. Tidemann snakket i sin tale varmt om viktige innvandrere.
Her er Tidemanns tale i sin helhet:
Kjære kamerater
Vi ungdommen vet ikke så mye om hvordan det var før – i «gamle dager». Men vi både hører og opplever at samfunnet og vi som bor i det er i ferd med å bli stadig mer individualistisk. På lik linje med at kampen for arbeidernes rettigheter var riktig og viktig på hele 1900-tallet, ser kampen for fellesskapet og solidaritet til å bli enda viktigere, og i hvert fall riktig, når vi nå er godt i gang med det 20. århundre.
Og i det fellesskapet må det også være plass til våre nye landsmenn. Ja, ikke bare har vi plass for nye landsmenn, men vi vet også, ut fra tall fra Statistisk sentralbyrå, at det de neste tiårene vil være stort behov for nye landsmenn for å dekke det stadig voksende behovet for arbeidskraft. Med ny arbeidskraft vil det også bli nye behov for å ivareta deres interesser, og slik vil 1. mai på mange måter bli navet i framtidshjulet. Økt solidaritet, flere i arbeid, og det medfører at vi må fortsette å kjempe for å bevare og styrke våre rettigheter som arbeidsfolk.
1. Mai har i alle år vært en dag der arbeiderne, selve arbeiderklassen, har vist at de kan stå sammen i kampen mot overklassens diskriminering av rettigheter. Gårsdagens kamp var en hard, men nødvendig kamp som for all del foregår også i dagens samfunn. En annen kamp, høyaktuell for oss som bor på bygda, er kampen mot den økende sentraliseringen. Da snakker vi om hvordan vi, med den blå-blå regjeringen i spissen, har blitt forsøkt presset ut av det gode bygdeliv og inn til de største byene. Listen er lang med eksempler på ting som er gjort for å bidra til nettopp dette. Nedlegging av passkontor, nedlegging av trafikkstasjonen og en akselererende nedbygging av busstilbudet, som før har gjort det enkelt å leve på bygda, har blitt revet bort fra oss rett under nesen vår. Dette er ikke akseptabelt, og vi må stå sammen om å sende budskapet om at vi, som har valgt å leve her, skal få gjøre nettopp det. Så bli med meg, gode venna, for å sende budskapet:
Vi skal leve, ikke overleve!
Helt til slutt vil jeg gjerne benytte muligheten til å oppmuntre alle her til å delta i valgkampen og ikke minst bruke stemmeretten deres ved høstens valg. Fordi, i demokratiet er stemmeretten arbeiderklassens måte å påvirke hvordan våre rettigheter og jobbmuligheter skal ivaretas og styrkes!