Smak på ordet «verdensarv»

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Røros Bergstad er et verdensarvkulturminne. UNESCO ser på det unike trehusmiljøet og arven etter gruvedriften som så viktig at det bør bevares og tas vare på i all overskuelig framtid. Da kaster man ikke gamle historiske vinduer. 
Derfor har Riksantikvaren og fylkesutvalget i Trøndelag satt foten ned for å ta bort grensen -1960- som et markant skille for vinduer med og uten historisk verdi. I planutvalget på Røros var det dessverre flertall for det motsatte.  Vinduer laget før denne tid har gjerne stor del av tradisjonelt håndverk i seg, og bør restaureres, det får man både faglig og økonomisk støtte til. Og resultatet blir utmerket. Utover på -60 tallet ble vindusproduksjonen industriell, og har derved mindre verneverdi. 
Inni i et hus i den antikvariske vernesona kan man forøvrig gjøre -akkurat- som man vil, hvis ikke huset er totalfredet, og det er det de færreste som er.

Den største utfordringen med at få mennesker bor i sentrum, er de ca.120 husa som er feriebolig, og dermed står tomme det meste av året. De fleste, men ikke alle, er faktisk lovlige feriehus pga untaket fra boplikten ved arv, det untaket må fjernes før Røros sentrum blir en spøkelsesby. Det betyr ikke at de som arver må bo der selv, men at minst en person må ha bostedsadresse der. Hus trenger folk, og folk trenger hus. 

Det argumenteres med at lokaldemokratiet settes til side hvis man ikke kan bestemme lokalt hvilke vinduer som kan skiftes. Vel, det samme prinsippet gjelder jo også f.eks. bemanningsnorm i barnehage og skole, at eldre på sykehjem skal ha enerom og eget bad ved nybygg, osv osv. Lista er nærmest uendelig. Og intensjonen er å sikre en nasjonal minstestandard uansett hvor du bor. 
Mange faglige føringer og forpliktelser ligger i bunn i det å være et verdensarvsted også, heldigvis. Det å bo i et verdensarvsted er et privilegium, riktignok med noen utfordringer, men utfordringer som har gode løsninger, hvis man vil se dem.


Bjørn Salvesen, Røros SV