Vi trenger en plan for hvilke kulturminner som skal beskyttes, hvis det verste skulle skje og krigen kommer til Norge, skriver Riksantikvar Hanna Geiran i dette leserinnlegget.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget er først publisert på Forsvarets Forum.
Menneskeliv er alltid viktigst. Likevel har mennesker og kulturminner én ting til felles: Når de er borte, er de borte for alltid. Derfor trenger våre kulturminner beskyttelse. NIKU-forsker Nina Jernæs stilte spørsmålet om «kulturminner ikke er viktige nok» i norsk beredskap, og hun håpet at Totalberedskapskommisjonen skulle bevise at påstanden var feil.
Ikke alle felt kan dekkes i en rapport om totalberedskap. Likevel er det viktig å planlegge for hendelser som kan true kulturarven og kulturminnene.
Om det verst tenkelige skjer, må samfunnet vite hvordan vi kan beskytte våre umistelige kulturminner. Tenk på den snart tusen år gamle Nidarosdomen, Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen eller trehusene på Røros. Eller tenk på alle kulturminner som betyr noe i våre egne nærmiljø. I Ukraina ser vi også at ikke bare de store institusjonene rammes, men at også museer, teatre og gudshus angripes.
Vi trenger en plan for hvilke kulturminner som skal beskyttes, hvis det verste skulle skje og krigen kommer til Norge. Vi må også forberede oss på naturkatastrofer, og at vi kan tape viktige kulturminner og kulturmiljø som følge av klimaendringer.
En internasjonal utfordring
Kulturarv skaper tilhørighet og fellesskap, og i 2017 godkjente FNs sikkerhetsråd resolusjon 2347. Den understreket at kulturarven er uttrykk og representant for et samfunns identitet. Dessverre har kulturarv bevisst blitt brukt som både mål og virkemiddel i terror, krig og konflikt.
Dette kommer til uttrykk som ødeleggelser eller plyndring, eller ved at flukt og voldshandlinger svekker muligheten til å eie sin egen kulturarv. I vår samtid ser vi også at kulturarven blir et virkemiddel for å skrive om historien, slik at bestemte fortellinger eller «sannheter» kan bli en del av propaganda.
UNESCO-konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (1954) og annen protokoll (1999) forplikter statspartene til å etablere preventive tiltak i fredstid for å beskytte kulturarven mot å bli skadet eller ødelagt i terror, krig og konflikt. Konvensjonen ble ferdigstilt i 1954, ratifisert av Norge i 1961, før den fikk en tilleggsprotokoll i 1999 etter erfaringene fra krigføringene på Balkan. Målet med konvensjonen er å hindre at kulturarv blir brukt som militært mål. Annen protokoll stadfester at bevisst skade på kulturarv er et brudd på folkeretten. Dette stiller store krav til vår beredskap for kulturarven.
Bedre beredskapsplaner i Norge
De samme beredskapsprinsippene som gjelder ellers i samfunnet, skal også gjelde for kulturminnene. Riksantikvarens mål er å bidra til at kommunikasjonen og samarbeidet om beredskap blir styrket på tvers av sektorer og nivåer. På denne måten vil ansvarlige sektorer sammen bidra til at ødeleggelse av kulturarven blir begrenset eller forhindret ved ekstreme hendelser som krig og konflikt eller naturkatastrofer.
Riksantikvaren vil bidra til å begrense eller hindre ødeleggelse av kulturarven dersom vi blir utsatt for et angrep. Dette krever at kulturarven er bedre integrert i beredskapsplaner på både kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Sektorprinsippet sier at sektorer og institusjoner tar sitt ansvar for kulturarven. Flere kulturinstitusjoner har beredskapsplaner, men ikke alle. De som finnes handler i hovedsak om trusler i fredstid som brann, tyveri og oversvømmelse. Riksantikvarens mål er å bidra til at så mange kulturinstitusjoner som mulig har gode beredskapsplaner som også tar for seg trusler fra terror, krig og vandalisme.
Verden er annerledes i dag enn den var før februar 2022. Kommisjonens NOU er et steg på veien mot et samfunn som tar beredskap på det største alvor. Vi mener at det betyr at også norsk kulturarv må tas på alvor i vår beredskap.
