Under markeringen av veterandagen ved Hådalen gravkapell på mandag, holdt lokalhistoriker Ole Jørgen Kjellmark foredrag om de dramatiske hendelsene ved Rambergsjøen i 1943. Les talen her: – Vi skal holde minnet vedlike, men håpe at vi aldri skal bli nødt til å ofre så mye som våre soldater som havnet i Rambergsjøen.
Markeringen av frigjørings- og veterandagen foregikk ved minnesteinen i Hådalen som er reist til minne om de tre norske soldatene som druknet i Rambergsjøen.
De var spesialtrente soldater fra kompani Linge som skulle hoppe i fallskjerm fra fly. Det endte imidlertid med katastrofe da de tre soldatene ved en feil ble sluppet fra flyet over Rambergsjøen, hvor de druknet.
I tillegg til Kjellmark, holdt Ordfører Isak V. Busch holdt en tale og sto for kransenedleggelsen. Veteraner fra NVIO sto æresvakt(Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner).
Her kan du lese talen:
Denne steinen er satt opp for å minne oss om alvoret i krig. I år blir det 80 år siden den største tragedien med norske soldater under motstandskampen i vår del av landet. En påminnelse om de offer som kreves for å stå imot en fiende som kommer som okkupant og vil herske over en fri nasjon og et fritt folk.
Tre mann av seks i gruppa Grebe havnet i Rambergsjøen søndag 10. oktober som da hadde fått et tynt islag. Målet for flyturen var i Sollia, mellom Alvdal og Folldalen. Etter en flytur fra England på vel fem timer, hoppa de tre spesialsoldatene ut her omtrent kl 21:45 om kvelden. De fikk grønt lys fra flygerne som trolig hadde oversett Gudbrandsdalslågen og trodde at Glomma var Lågen, så havna dem feil hit, uten mulighet til styre fallskjermene sine mot land. Utspranghøyden var rundt 250 meter og tida i skjerm var bare rundt et minutt. Sistemann ut fra flyet landa i et tre på andre sida av sjøen. Han så nok hva som skjedde med de to første og hadde trolig gjort et forsøk på å hjelpe dem, men drukna sjøl da isen ikke bar. Soldater i kompani Linge hadde verket flytevest eller reserve fallskjerm. Det tok for mye plass og vekt. I lommer på uniformen hadde de våpen og ammunisjon som virka som søkke.
Oppdraget var å etablere en sjølstendig sabotasjegruppe mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen for å sende radiomeldinger om tysk aktivitet, ta imot mer utstyr og folk som kom luftveien fra England til å forberede sabotasje av jernbanen i begge dalfører. Geriljavirksomhet mot okkupanten, både for å svekke dem og samtidig binde opp tyske soldater i Norge.
Torbjørn Hoff 26 år fra Elverum, var løytnant og sjef for gruppa som var på 6 mann, fordelt på to Halifax bombefly. Han var en kjent idrettsmann og Norgesmester i 10-kamp. Han nekta å drive idrett under NS diktaturet og rømte via Sverige til England i 1942. Han kom tilbake og var instruktør for Milorg vinteren 42-43. Noen dager før oppdraget hit hadde han tatt lodd i på et arrangement i den norske sjømannskirka og vunnet en lommeutgave av Det Nye Testamente. Han sa at han da hadde vinnerflaks og at alt kom til å gå bra.
Sersjant Henning Løkken var 27 år, fra Steinvik nedi Østerdalen. Han reiste ut som sjømann i 1938. Han var radiomontør og telegrafist. Skipet hans ble senket i 1941, men han klarte seg og ble med i Kompani Linge.
Jens Christian Beck, 23 år, kom fra Nittedal der han tidlig satte i gang innsats mot tyskerne. Han ble arrestert i oktober 1941. ble torturert og kom på Ullevål sjukehus. I februar 1942 ble han befridd derfra i en dramatisk aksjon og kom seg til Sverige og Skottland og havna i Kompani Linge.
Jeg vil også nevne en kar til fra Grebe som var blant de første tre som hoppa ut og landa på rett sted ved Sollia vest for Alvdal. Det var Hans Storhaug fra Rena, deltager i Operasjon Gunnerside som sprengte tungtvannsfabrikken på Rjukan. Han hadde flykta til England på ei fiskeskøyte i 1941. Aksjonen på Vemork skjedde 27. februar 1943. Kanskje den viktigste aksjonen i Norge under hele krigen. Det ble ikke løsnet et eneste skudd under aksjonen. Sjøl den tyske kommandanten på Rjukan sa at dette var den mest perfekte sabotasjen han hadde sett noensinne. Etter aksjonen gikk hele gruppa på ski fra Rjukan, nesten hele Sør-Norge på tvers og krysset inn i Sverige øst for Trysil. De ble hentet til England igjen med fly og kunne deltok i nye oppdrag resten av krigen. Hans Storhaug var på samme laget til karan som havna hit.
I mars i år, sammen med veteranklubben for fallskjermjegere fikk jeg bli med på å krysse juvet under Vemork og gjenoppleve sabotasjen. I museet med tungtvannskjelleren som ble gravd fram og oppbygd som museum som åpnet i februar i år. Vår guide hadde førstehånds informasjon fra flere av deltagerne i aksjonen og vi fikk levd oss inn i motivasjonen og offerviljen som disse karene hadde for å gjennomføre oppdrag i okkupert land med livet som innsats.
Hitler hadde utstedt ordre om at alle sabotører skulle henrettes, noe han gjorde med den første gruppa med engelske soldater som skulle ta seg til Vemork med glidefly og havarerte før de kom fram da slepelina til flyet som skulle dra dem røk. Da flyet gikk ned i nærheten av Egersund, ble de som ikke døde i krasjene tatt og henrettet. I denne mislykkete operasjonen kalt Freshman, omkom alle 41 mann.
Jeg nevnte at de hoppet uten reserve fallskjerm og flytevest. Oppdraget var viktigere enn egensikkerhet. Tjenesten for landet var viktigere enn livet. En del av gjengen på Hardangervidda hadde opplevd mer enn to uker uten matrasjoner og fant nødrasjon ved å drikke reinsdyrblod og eta mageinnholdet fra en rein de hadde skutt. Dagen før aksjonen hadde de funnet ei hytte for overnatting og i den sto det ei flaske Upper Ten med bare en liten skvett. De fant ut at det var for lite til å dele på elleve mann, så de lot flaska stå hvis de kom tilbake dit etter aksjonen. Da regnet de med at det ble litt færre å dele på, for det var nesten utenkelig at de kunne gjennomføre aksjonen uten tap. Men det gjorde de, og alle var med på flere aksjoner i Norge under resten av krigen.
Nå har det gått 80 år siden tre mann mista livet her. En av dem ble funnet om høsten etterpå av to jenter som skulle bade. Det skapte også mye oppstyr. Det var foreløpig en ukjent norsk soldat som ble lagt i grav på kirkegården på Røros. Nazister holdt øye med grava og en ung sykepleier som la ned blomster ble arrestert og forhørt om hun visste noe. Torbjørn Hoff ble identifisert først etter krigen, og han er nå gravlagt på Elverum.
Forsvaret lette etter de to siste med hjelmdykkere etter krigen. Det var flere omganger med dregging, hjelp fra synske og dykking for å finne ut hva som skjedde med de to andre. Rambergsjøen er ikke så djup for det meste, men det går en djupål omtrent midt i sjøen som er 8-10 meter djup rett ut for her. Jeg har sjøl dykka der flere ganger, men botnet er udefinerbart med mudder og slam, så det er umulig å kjenne noen botn. Det er helt svart nedi der og sikta er så dårlig at det ikke er mulig så sjå si eiga hand. Så om vi skal finne endelig svar på hva som skjedde med Jens Beck og Henning Løkken, må vi sjå om moderne søketeknikk kan hjelpe oss.
Vi som har gjort verneplikta vår som fallskjermjegere etter krigen, har mange nye ressurser og utstyr som kan bidra. I tjenesten vår har vi lært at ingen skal ligge igjen. Familie og venner av de som har mista soldater i strid og tjeneste skal få en grav å legge ned blomster på, om mulig. Etter 80 år skal vi dagens fallskjermjegere se om vi får til å gjøre et siste søk etter de to som er savnet uti Rambergsjøen.
Vi skal holde minnet vedlike, men håpe at vi aldri skal bli nødt til å ofre så mye som våre soldater som havnet i Rambergsjøen. Om så likevel kan skje, så må vi ta til oss motivasjon som de hadde da de fikk grønt lys og hoppa ut gjennom bombeluka på Halifaxen.
Takk for at dere kom hit og var med på å hedre minnet!
