På et anarkistisk studiestevne på Røros i påska 1917 ble det diskutert hvordan man skulle avskaffe militarismen. Året etter ga Norges anarkistparti ut det individual-anarkistiske bladet «Anarkisten» på Røros. Bladet «Anarkisten» skulle være et hus- og livorgan for de mange som «ikke har noget tribunal i den socialistiske og borgerlige presse».
Redaktør var svensken Henning Bäck, en etterhvert svært omstridt mann. Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter storkonflikten i 1909, fordi de var svartelistet i Sverige. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til Norge, og deres virksomhet begynte snart å sette spor.
På studiestevnet på Røros i 1917 innledet Bäck til diskusjon om spørsmålet hvorfor og hvorledes skal vi avskaffe militarismen». Han mente at militarismen krenket suverniteten til individet. Å si nei til militarismen var et forsvar mot den kapitalistiske stats mulighet til å bestemme over enkeltpersonene. – Jeg er ikke længer uavhængig; den kapitalistiske stat, militarismen, kan befale over mig; den krænker mig og kommanderer mig til at krænke andre. Vi skal forsvare vor personlige uavhængighet mot ethvert anfald fra magthavernes side, utbasunerte han. Til slutt la han fram følgende forslag til uttalelse;
– Vi bekjæmper militarismen, – for det første, fordi vi hævder individets ret til at bestemme over sig selv, hvilket princip danner grundlaget for vor rets- eller livsanskuelse, og som en konsekvens herav anerkjender vi ikke noget individs eller nogen konstitutions ret til at bestemme over andre. Resolusjonen ble vedtatt med 20 stemmer for, 11 imot og 16 som unnlot å stemme. Anarkister på Røstvangen På Røstvangen ble det dannet et sosialistisk ungdomslag, og her vedtok man med åtte mot sju stemmer å ikke melde laget inn i NSU (Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund). Laget vedtok med andre ord det anarkistiske prinsipp; Laget anerkjender ‘den personlige suverænitet’, d. v. s. individets ret til at bestemme over sig selv, som retsgrund.
Laget staar nu altsaa som selvstændig lag, og synes det mig at være det eneste fornuftige, da saa mange av dets medlemmer er anarkister», skrev Heksem Formann i Norges anarkistparti var en L. Heksem, og av Klassekampens redaksjon ble Heksem og lagets medlemmer for «bæckianere». L. Heksem var formann i Norges anarkistparti. Upopulære anarkister Norsk Syndikalistisk Federation sin agitator Georg Olsen holdt to foredrag ved Røstvangen gruver i 1920. Her dukket også L. Heksem opp. Olsen har følgende karakteristikk av Heksems oppførsel på møtet:
Denne person kommer efter min definition ind under en kategori, som jeg selv betegner for «skvalder-kjærringer», der altid har som sin opgave at oponere, likegyldig mot hvad, bare de faar sin trang tilfredsstillet. Kan man ikke skape sig autoritet og respekt i sine omgivelser paa anden maate, saa maa man forsøke at imponere sig selv med indbildt tro paa egen storhet, som man understreker med oppositionstrang, ironiske smil og uovervindelig næseopsætning og hæleomdreining. Heller ikke Henning Bäck var en spesielt poplær mann, hverken blant sosialistene, anarkistene eller syndikalistene. I bladet Solidaritet kategoriseres han som en politisk plattenslager og en syndenstrup.
Han skal visstnok har vært svært upopulær i Sverige før han kom til Norge som foredragsholder, og en gang etter et foredrag skal han ha samlet inn penger til Arbeidets Ret sitt trykkeri, ifølge ham selv. Men da organsisasjonsfolk satte hardt mot hardt spurte hva det var for slags innsamling det skulle være, som de ikke kjente til, måtte Bäck innrømme at det var bladet «Anarkistens» gjeld til Arbeidets Ret han samlet inn penger for å dekke. Skader den revolusjonære bevegelse Solidaritet skrev:
Han hører til de personer som ved sin optræden altid har skadet den revolutionære bevægelse. Desværre har vor bevægelse flere gange før været beheftet med lignende snyltesjæle. Selv kjender jeg etpar tidligere tilfælder. Men naar deres affærer kom frem i lyset har de altid faat sparken. Og det samme vil jeg haabe Bäck faar. Vi er vort eget politi. Javel, men la os vise, at vi ogsaa kan være det. Jeg forundrer mig over, at Norges anarkistparti vil ha Bäck som redaktør. Anarkismen er en ideel bevægelse. Og den er det maal vi alle arbeider for at naa, selv om vi mener at arbeiderne kan gaa forskjellige veie for at naa dette vort fælles maal. Men en mand som staar som redaktør av et anarkistblad og samtidig eller et aars tid før søker plass som socialdemokratisk redaktør (han hadde søkt jobben som redaktør i Tidens Krav. Red anm.), han er hverken idealist eller anarkist, men ret og slet en levebrødsspekulant. Og de fyre skader altid en bevægelse.
I en svært turbulent periode av norsk statsforming var det mange retninger som dro og slet i arbeiderne. Sosialisme, syndikalisme og anarkismen var blant de politiske retningene som det ble argumentert for. Syndikalismen er kort fortalt en retning innen arbeiderbevegelsen som har som mål at arbeiderklassen skal styre samfunnet gjennom fagforeningene, og at statsmakten i realiteten skal opphøre. Anarki betyr kort definert et system og styring uten hersker(e), med andre ord samvirke uten undertrykkelse, tyranni og slaveri, med sterk beskyttelse av individets frihet.
Syndikalismen sto sterkt i rallarmiljøene, spesielt sto Norsk Syndikalistisk Federation sterkt i Nord-Norge og blant anleggsarbeiderne sør i landet, blant annet ved Rørosbanen. Motstand innad blant arbeiderne I årene fra 1916 til 1918 skal det ha blitt utvist omlag 1000 syndikalister fra landet. Mange syndikalister ble utvist fra arbeidsplassen. De sosialistiske avisene skrev lite om dette, og kampene og konfliktene mellom de ulike fløyene innad i arbeiderbevegelsen var harde. NSF prøvde å gå opp mot Landsorganisasjonen (LO) som fagorganisasjon men lyktes dårlig med det. NSF mente seg forfulgt både av myndighetene, arbeidsgiverne og LO. Sannsynligvis følte de rene anarkistene seg like forfulgt. Norge skal ha undertegnet en hemmelig anarkistlov etter initativ fra den russiske tsar allerede i 1904. Nedtur for anarkistene Anarkist- og syndikalistbevegelsen styrket sin stilling i perioden 1900 til 1920. Høydepunktet for NSF kom i 1921 da forbundet hadde hele 3.100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner, heriblant Røstvangen. Forbundets innflytelse og medlemstall gikk nedover utover 20-tallet.
Kilde: http://home.no.net/harfager/ 1900_anarkistparti.html
