Ole Andreas Bachke var skandinavist, statsråd, konstituert statsminister, æresdoktor i jus og en forkjemper for opphavsretten.
Bache ble født på Røros 6. mai 1830, og var sønn av lensmann Halvard Bachke og Anna Sofie Ditlevsen. Bache tok juridisk embetseksamen i Christiania i 1852. Studier og kjærlighet Etter noe år som blant annet kopist og advokatfullmektig, dro han på en lengre utenlandsreise, der målet var videre jus-studier for å bli bedre rustet til å jobbe som universitetslærer.
Han studerte i denne perioden ved tyske universiteter i London og Paris. Men reisen fikk nok også andre følger enn de rent studiemessige. Vel hjemme i Norge i 1856 giftet han seg nemlig med Augusta Marie Kräuter, datter av datter av advokat F. A. Kräuter i Heidelberg i Tyskland. Sagførerforeningen og opphavsrett I Christiania startet han også på yrkeskarrieren som overrettssakfører, før han i 1860 ble referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett. Her ble han i 1864 dommer og i 1878 rettens justitiarius (formann).
I 1861 var rørosingen med på å grunnlegge Den norske sagførerforening, og dette førte videre til arbeid i redaksjonen for «Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi». Dette var nok et arbeid som opptok han mye, og i ukebladet publiserte han gjennom mange år resultatene av sine juridiske studier. Bachke tilhørte den nye generasjon som slo gjennom rundt 1860 og som supplerte A. M. Schweigaards rettssyn. Hans strafferettspolitiske perspektiv bygde på liberale ideer som i europeisk rettsvitenskap klarest ble formidlet av tyskeren K. J. A. Mittermaier. Han kritiserte det høye straffenivået i kriminalloven og var meget skeptisk til dødsstraff (Om Dødsstraffens Ophævelse, 1869). Senere, i begynnelsen av 1880-årene, leverte Bachke sammen med Bernhard Getz (i den såkalte Bachke-komiteen) varige bidrag til utformingen av det som ble straffeprosessloven av 1887, slik som rettslig gjennomarbeidelse av politiets plass i strafferettspleien og innføring av påtaleunnlatelse som rettsinstitutt. Æresdoktor og lovforfatter.
Han publiserte også avhandlinger i Norsk retstidende, og her var nok tema det han brant mest for: litterær og kunstnerisk opphavsrett. Disse artiklene har blitt betegnet som hovedverk i hans produksjon. Så fikk han også videreføre dette arbeidet, da Kirkedepartmentet ba han skrive utkast til lovene om skrifteiendomsrett og kunsterisk eiendomsrett av 1876 og 1877. I 1879 ble rørosingen oppnevnt som æresdoktor i jus ved universitetet i København. Oppbyggingen av det åndsrettslige regelverk hører til noen av de viktigste rettsdannelser på 1800-tallet. Industrialiseringen og det nye masse- og kommunikasjonssamfunnet var forutsetninger for dets stigende betydning. Bachkes mest ansette juridiske arbeid var “Om den saakaldte litterære og kunstneriske Eiendomsret (1875)”. Her satte han de rettslige problemstillinger inn i brede historiske, komparative og rettspolitiske sammenhenger.
Han brant også for det skandinaviske den lovinteresserte rørosingen. Han kom tidlig med i den skandinvaiske bevegelsen, og var allerede i 1864 med på å stifte Det skandinaviske Selskab. Samme år skrev han avhandlingen «Skandinavismen, de nordiske Rigers Værn i Nutid og Fremtid».
Etter at ungdomsdrømmene om den politiske skandinavismen var gått i knas, kunne Bachkes Norden-sympati sees i hans interesse for felles skandinaviske lovarbeider og nordiske juristmøter. Bachke var også aktiv innen den politisk og litterære kretsen kalt «det lærde Holland». Denne kretsen av Christianias intellektuelle samlet seg ukentlig i Paul Botten-Hansens stuer i Rådhusgaten 15 i 1850-årene. Under sitt andre Christiania-opphold, 1857-1864, var Henrik Ibsen fast medlem av hollenderkretsen. Andre medlemmer Aasmund Olavsson Vinje, Peter Christen Asbjørnsen, Ludvig Daae, Peter Andreas Munch og flere kjente navn fra den tiden. I 1866 undertegnet rørosingen en erklæring om diktergasje til Ibsen.
På 1870-tallet var rørosingen også svært aktiv i Christiania kommunestyre, og rent politisk utviklet han seg fra å være påvirket av liberale europeiske strømninger til å bli mer konservativ. Han mente etterhvert at grunnlovens maktfordeling ga bedre garanti for folkefriheten enn et mer vidtgående demokratisk system, og var derfor med på kommunestyrets enstemmige protest mot stortingets mistillitsvolum ovenfor Frederik Stangs ministerium i 1872.
Ikke mange år etterpå ble han selv en del av landets styre og stell, da han ble statsråd og sjef for Justisdepartementet Stangs ministerium. Dette var i 1879, etter Johan Collett Falsens død. Da Christian Selmer overtok som statsminister 11. oktober i 1880 var Bachke nettopp kommet til Stockholm, som en av de to statsrådene ved den norske statsrådavdelingen der. Året etter var han tilbake i Norge, som sjef for justisdepartementet, før han i 1882 tok over Revisjonsdepartementet. Statsrådstiden ble også preget av Bachkes interesse for lovarbeid. Han var involvert i arbeidet med å skrive utkast til straffeprosesslov, basert på systemet med meddomsmenn. Han forberedte også loven om utvidet trosfrihet for embetsmenn i 1880, og han la sågar fram et utkast til lov om sakførerråd. Det falt også i Bachkes lodd å avgi den siste innstillingen om å nekte sanksjon på grunnlovsbeslutningen om statsrådenes adgang til Stortinget. Her ble kongens rett til å nekte å sanksjonere Stortingets beslutninger omtalt som «hævet over tvil». Dette skapte politiske reaksjoner som førte til riksrettsdommen mot statsminister Christian Selmers ministerium i 1884.
I 1884 måtte statsminister Selmer gå av etter at han, og de fleste statsrådene, også rørosingen Bachke ble fradømt sine embeter ved riksrett. Men Bachke ble konstituert som statsminister for det meste av regjeringens periode som forretningsministerium. Etter at han forlot regjeringen tok rørosingen fatt som dommer i høyesterett. Av hans vota i Høyesterett fremtrer et bilde av en analytisk og konsistent dommer, skriver Norsk Biografisk leksikon: Dette kan bl.a. sees i hans to vota om eiendomsretten til sjøgrunn (Retstidende 1889 s. 33 og 633). Og i de to særvota om forholdet mellom stortingslov og grunnlovens § 97 (Retstidende 1887 s. 793 og 1888 s. 200) sluttet Bachke seg til Aschehougs lære om prøvingsretten og bidrog på den måten til Høyesteretts mer aktive prøvingspolitikk etter 1890. Bachke var medlem av Videnskabsselskabet i Christiania (nå Det Norske VidenskapsAkademi) fra 1867, og ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1876 og kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1881. Han hadde ingen sterk helse den lovinteresserte bergstad-utvandreren. Bare 59 år gammel døde han.
