Smelter Jens Jensen Åsen hadde en månedslønn på omkring sju riksdaler, tilsammen omlag 88 riksdaler i året for sitt arbeid ved Røros kobberverk. Men 1600-tallet var mer preget av manglende lønnsutbetalinger, enn faste rutiner. Det meste av lønna gikk gjerne til gammel gjeld. Hytteskriveren hadde til sammenligning 265 riksdaler i året.
Det viser Månedensfolkenes avlønningsbok fra 1690, som er bevart i privatarkiv 211 hos Statsarkivet i Trondheim. ”Maanedsfolkens Aflønnings Boeg ved Røraas KaaberWerch Pro Anno 1690” er den eldste lønningsbok fra Røros Kobberverk, og den har et alfabetisk register over nesten 500 arbeidstakere.
Her finner man en side med regnskap for hver person, hva han har utført og hva han har fått i betaling. Boken er trukket med pergament og er trolig laget av kalveskinn. Tittelen på boken er utført med praktfull håndskrift.
13 bergmåneder
Folio 163 viser innledningens omtalte verksarbeider, smelter Jens Jensen Åsen. Året var inndelt i 13 bergmåneder på 28 dager, og Jens mottok sju riksdaler i lønn for hver måned. Årslønnen blir dermed 88 riksdaler, noe som skal tilsvare 108.000 kroner i dagens kroneverdi.
Det meste av lønna til Jens gikk imidlertid til å betale gammel gjeld. Fordelt på matvarer som var tatt ut på forhånd og annen gjeld. Dermed ble lønningsposen ganske slunken, bare omlag tre riksdaler ble utbetalt kontant.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bedre lønn til ”storkaran”
Mens Jens både hadde lav lønn og mye av lønna var brukt opp på forhånd, var det andre som hadde det bedre. Smelteren var en underordnet arbeider i verkets hierarki, og de som jobbet lenger opp i systemet hadde naturlig nok bedre forhold på lønningsdagen.
Av regnskapet kan vi se at hytteskriver Rasmus Schelderup er oppført med en årslønn på 265 riksdaler, mens hyttemester Oluf Poulsen fikk 249 riksdaler. Begge fikk det meste i kontanter.
Opptøyer og protester
Det fins ikke lønningsbøker fra før 1690, men gjennom andre kilder og litteratur vet vi at det tidlig i verkets historie var både protester og opptøyer på grunn av manglende lønnsutbetalinger.
I 1666 reiste hele 200 arbeidere til Trondheim for å forhindre at et parti kobber ble sendt ut av landet før de hadde fått betaling. At det ikke var noen enkel tur for et slikt oppbud sier seg sjøl med de veiforholdene vi hadde på den tiden.
Det må ha vært litt av et syn å se de 200 arbeiderne traske nedover Gauldalen med sinne i blikket, og sult i sinnet. Etter åtte uker fikk bergfolket gjennomslag for kravene sine, og det ble tatt arrest i kobberpartiet inntil lønn ble utbetalt.
Vel hjemme på Røros ventet nye vansker for arbeiderne. Direktør Arnisæus nektet nemlig å ta dem tilbake i arbeid, men han ble tvunget av bergmester Tax til å ta dem inn igjen.
Den første rebellionen
I 1670 ble det nok en gang stopp i lønnsutbetalingene, og da sendte arbeiderne fire mann, deriblant den i ettertid ”berømte” Spell-Ola, direkte til København for å ta opp saken direkte med kongen.
Sørover Østerdalen var vegforholdene enda dårligere enn til Trondheim. Selv om det var sommer, kan vi neppe forestille oss den slitsomme vandringa til Oslo, der de straks måtte ordne seg båtskyss til København. Der ble de tatt vel imot, og fikk lovnad om hjelp. På hjemveien var de innom vicestadtholder Ove Juel i Oslo, som skrev til Irgens og ba ham sørge for at de fire gesellene skulle få beholde arbeidet sitt når de kom hjem. Han oppnevnte også en kommisjon som skulle undersøke forholdene ved Røros Kobberverk. Joachim Irgens ankom verket 8. oktober, og ennå hadde ikke arbeiderne hørt noe fra myndighetene. De trodde Danmarksferden hadde vært forgjeves, og besluttet å sende Spell-Ola til kongen en gang til. De begynte å samle inn reisepenger, men dette fikk Joachim Irgens greie på. Han ba Henning Irgens arrestere Ola. Spell-Ola ble arrestert 10. oktober og lagt i jern. Gruvearbeiderne ble rasende da de fikk høre dette, forlot gruvene og samlet seg på isen på Hittersjøen. De var 150 mann, deriblant Christoffer Vaaghals, Jørn Sjursen, Jørn Selbygg og Lange Anders Kolbrenner. De ble enige om å stå sammen til Spell-Ola ble satt fri. Så utstyrte den store flokken seg med økser, prygler (kjepper), børser og stokker, og satte av sted til Joachim Irgens hjem på Røros. Der var også Henning Irgens. Arbeiderne ba om å få snakke med bergmesteren. De ville be ham sette Spell-Ola fri. De hadde dannet en halvsirkel ved huset, for at ingen skulle kunne slippe fri. Joachim fryktet for nevøens liv, og fulgte ham derfor ut.
Irgens får svi
Stemningen var ladet med opphisselse og hat, og for å spre mengden gikk Joachim og Henning løs på de nærmeste med blottede kårder. Denne gangen lot arbeiderne seg ikke skremme. De klarte å splitte kårdesvingerne, trengte seg sammen om Joachim og dengte løs på ham. Joachim falt om, og hadde sannsynligvis blitt drept om ikke arbeiderne hadde respekt for hans gravide kone. Hun trengte seg fram og kastet seg over sin halvdøde ektemake. Noen slag rammet også henne før arbeiderne trakk seg tilbake. Også Henning hadde fått såpass bank at han ikke lenger kunne yte motstand. Oppglødet over seieren stormet bergmennene til “mørkstuggu” (arresten), men døra var stengt, og de turte ikke bryte kongens lås. Derfor sprang Nils Romsdal og Erik Simonsen til smia ved smelthytta og hentet en donkraft. Med denne jekket de opp arresten fra grunnmuren, hogg jernbolten ut av jerna som Spell-Ola hadde om føttene, og førte ham hjem i triumf.
Treg postgang
Dette opprøret kom egentlig som en følge av treg postgang. Kongen hadde nemlig i et brev 8. september gitt arbeiderne medhold på så og si alle punkter. Joachim Irgens forlangte at arbeiderne skulle straffes, og det ble nedsatt en kommisjon som skulle se på saken. Kommisjonens konklusjon var at arbeidernes aksjon måtte sees i lys av at verket ikke hadde overholdt sine lønnsforpliktelser. Likevel slo den fast at de som var skyldige i overfallet, burde straffes for å statuere et eksempel. Da kom den dansk-norske kong Frederik III nok en gang arbeiderne til unnsetning, og løste dem fra straffen. Sinnene falt etter dette til ro, men det økonomiske rotet fortsatte og manglende lønnsutbetalinger førte også senere til opptøyer. Mange kjenner kanskje igjen lignende episoder gjennom Falkbergets diktning i ”Nattens brød”.
Kilder: Gunnar Brun Nissen: Røros Kobberverk 1644-1947 (1976), H. Dahle: Røros Kobberværk 1644-1894 (1894), Ole Øisang: “Røros Kobberverks historie” fra Rørosboka, bind 2 (1942), Dokumentene forteller, Riksarkivaren – Skriftserie 20.