Rørosingen Kristofer Hansteen, nå en svoren anarkist fortsetter å skape furore. Etter et basketak i 1. mai-toget endte han opp med å slå en politimann med knyttet neve.
Rasmus Steinsvik, mest kjent som målmann, redaktør, forfatter og medstifter med Arne Garborg i bladet ”Den 17de Mai”, var et annet av de kjente navnene fra gruppen som
Kristofer ivrig bygde opp. Steinsvik bodde forøvrig ei periode på Tynset. Ole Olsen Lian, senere AP-politiker og LO-formann, var også med i gruppen. Lian var utdannet typograf i likhet med Kristofer.
Lian ”unnskyldte” sin anarkistiske bakgrunn i ”Social-Demokraten” lørdag 31. august 1918
med følgende: Jeg kjender meget vel den teoretiske skræk for det repræsentative system. I de
anarkistiske klubber som vi hadde dengang drev vi det sogar saa langt, at det ikke engang
skulde vælges dirigent, for de frie individer skulde ikke staa under nogen ledelse. Men det
varte jo ikke saa længe under vor eksperimenteren hermed. Vi opdaget at menneskene ikke
var dygtige til den slags samfund. Der maatte en overgangsform til før vi kunde komme dit.
Og netop derfor blev vi socialdemokrater for at danne det samfund, som vilde gjøre det mulig
for menneskene engang i tiden at naa frem til opnaaelsen av det fulde ideal.
Slo politiet
Den mest kjente historien med Kristofer Hansteen involvert er da politiet beslagla fanen til
Kristofer og de andre anarkistene i 1893. Kristofer, og i følge avisene; en 8-9 stykker til
hadde meddelt sin deltagelse i 1. mai-toget med en fan. Teksten var enkel: Anarkistiskkommunistisk gruppe.
Politiet hadde året før tatt ut av toget en slik fane, og straks de fikk se den igjen beslagla de
den uten å henvende seg til togledelsen. Opprørt over dette gikk Hansteen fram og slo
daværende oppdagelsessjef, senere politiinspektør, Mossin med knyttneve i ansiktet.
Det er hevdet at det var Steinsvik som slo, men både Steinsvik og Lorents Nybø ble frikjent
mens Kristofer ble dømt til 8 måneders botsfengsel.
Dette skal ha gledet den oppviglerske tanten.
Hvet du hvad’, blev det hæseblæsende sagt.
Kristoffer har fiket til Mossin’.
Ja, Kristoffer har altid været en kjæk gut!, lød tantens lakoniske svar.
Arbeiderpartiets formann, Ole Georg Gjøsteen, protesterte på stedet, men foretok seg ikke
mer. Dette reagerte opposisjonen i Arbeiderpartiet, særlig Den socialdemokratiske Forening
og de andre DNA-foreningene i Kristiania, sterkt på.
De mente at ledelsen ikke sto på krava og opptrådte fats nok. Kritikken førte til at Gjøsteen
trakk seg tilbake som partiformann alt før landsmøtet, og 31. mai holdt Den socialdemokratiske Forening et stort offentlig protestmøte på Ankertorget, mot politiets
opptreden. Kritikken av partistyret ble ført helt frem på DNAs landsmøte i august.
Presten bryter sammen
I fengselet var det tvungen gudstjeneste, noe Kristofer som svoren ateist protesterte mot å
delta på. Han ble tvunget, og katastrofen var ikke til å vente på. Den gamle fengselspresten
inntok prekestolen og startet prekenen med oppramsing om synd og nåde til fangene. Fra
benkeradene skrek Kristofer tilbake; De lyver, prest. Du gamle løgner!
Presten brøt sammen i prekestolen. Kristoffer pådro seg tilleggsstraff, men slapp ikke uventet
å delta på de tvungne gudstjenestene.
Anarkistavis
Kristofer ga i 1898 ut første nummer av sin egen avis ”Anarkisten”. Bladet fikk totalt 300
abonnenter i Norge og seksti i Danmark, men må regnes å ha nådd ut til ganske mange tusen
arbeidere tross noe som i dag virker som et beskjedent opplag.
Bladets navn ble det debatt om blant Kristofers kamerater. Anarkisten var et for direkte navn
mente de. Kristofer vek ikke.
Når jeg har rosiner i pølsa, kaller jeg dem ikke for svisker, konstaterte Kristofer, og bladet
fikk navnet.
Kilde: www.wikipedia.org, Norsk biografisk leksikon, Fagerhus, Harald: Anarkismen og
syndikalismen i Norge gjennom 150 år
