En av Europas fremste astrologer har med seg en rørosing til Vardø i 1768 for vitenskapelige undersøkelser som bidro til å bestemme størrelsen på solsystemet vårt. Etter å ha bygd et astrologisk observatorium var det klart for en overveldende middag med internasjonalt snitt.
Observasjoner av planteliv og dyreliv fikk dagene til å gå, og endelig, på julekvelden sto observatoriet ferdig. Dette måtte markeres. Astronomene og rørosingen inviterte de mest fornemme i Vardø til middag for å feire begivenheten. Det ble ikke spart på noen ting. Hovedretten besto av makaroni i oksebuljong med avkokt høns, reinsdyrtunge, okseskjøtt med karse i mandelmelk, posteier av to ryper, reinsdyrstek med smør, rødbeter, saus med oliven og melk, stekt høns, rype og and med gresskarsalat. Til dessert spiste de multer og terte med rosiner.
Måltidet ble servert i to omganger, først med fem asjetter, andre gang med seks.
Rikelig med rødvin og to flasker hvitvin gikk med, og etter maten ble de servert søt drikke, svart kaffe og sjokolade.
Det er ikke bare middagen som har internasjonalt snitt. Vardø har det også, et Europa i miniatyr. Her omgås daglig nordmenn, dansker, samer, finner og russere i tillegg til hollendere, franskmenn og engelskmenn som er faste innslag.
For Jens Finne Borchgrevink må reisen ha fortonet seg som et eventyr, sjøl om han var godt vant med elitens levesett både fra sin hjemby og fra Trondheim.
Posten kommer!
Den 7. januar kommer posten, som har vært underveis fra Trondheim siden 11. november.
Sikkert nok en stor glede for reisefølget, som også skrev brev og sendte motsatt vei. I et brev Maximilian sender tilbake til en venn er både gleder og utfordringer beskrevet. Blant annet plages de med at musene spiser opp samlingene de har utført på turen.
De har slett ingen respekt for sin fiende Apropos, som forfølger dem stadig. Men har intet hell og får ikke fanget en eneste en.
Hell fungerer også som ekstra lege i Vardø, og skriver at ”min ankomst til Vardø blir allerede nå ansett som en merkverdig epoke i lapplendernes tidregning”.
Dagen er kommet
Den 3. juni opprinner endelig. Kikkertene var gjort i stand og pendeluret tikket stødig i observatoriet. De tre vitenskapsmennene, fra Wien og bergstaden Røros har innbudt flere gjester, blant andre kjøpmann Holders. Holders hadde med seg tre trompeter, men alt var avhengig av været. Hele reisen ville være fånyttes om det var overskyet. Noe det naturligvis var til å begynne med.
Pater Hell, pater Hell, skyene driver bort, Herren vil se til at alle våre prøvelser og
anstrengelser ikke var forgjeves. Jens Finne Borchgrevink var over seg av begeistring, det gikk mot en malerisk midtsommernatt i Vardø.
Forsamlingen kunne dermed tydelig se solskiven da Venus begynte å gli innover den gule sirkelflaten. Det gjaldt å registrere to tidspunkter, det øyeblikk hele silhuetten av Venus ble synlig på solen og det øyeblikk den begynte å forlate skiven.
Greide de å måle vinkelen og avstanden mellom de to observasjonsstedene kunne Maximilian beregne avstanden mellom solen og Venus. Alt gikk etter planen og kjøpmann Holders markerte den store begivenheten med å blåse fanfarer så det ljomet over hele Vardø. Noen dager etter ble det sendt kurer til København med det glade budskap og vitenskapsmennene feiret med å by hele byen på middag.
Den 22. juni 1769 forlater ekspedisjonen Vardø og vender nesen hjemover.
Solsystemet satt i system
Over 150 astronomer over hele verden var ute i samme oppdrag som våre tre venner denne sommeren. Observasjoner ble byttet, og det hele forløp seg som et stort internasjonalt forskningsprosjekt, dog uten noen koordinert ledelse.
Maximilian ga imidlertid ikke fra seg sine observasjoner så raskt som alle i samtiden ønsket seg. Han ville at oppdragsgiveren i København skulle få resultatene først. Han tok seg dessuten god tid på reisen hjem for å samle informasjon om et planlagt trebinds verk om Norge.
Etter en uoverenstemmelse med mannskapet på jekta gikk følget over på biskop Gunnerus sitt skip i Havningsberg og seilte derfra den 19. juli. Den 30. august var ekspedisjonen tilbake i Trondheim.
Jens kommer hjem
For en mottagelse de må ha fått. Framfor alt den lokale deltageren Jens, som ganske sikkert måtte bruke time på time til å fortelle om ekspedisjonen og opplevelsene det siste året. Ikke bare til sin krets i Trondheim men også til sine slektninger og venner i bergstaden.
Utrustningen ekspedisjonen hadde ble solgt på auksjon 27. september. Auksjonslisten har gått tapt så men vet ikke hvem som kjøpte utstyret, men i Trondheim stift og amts arkiv fins det en nokså detaljert oversikt over utstyret. De to jesuittpaterne ankom København 17. oktober, etter flere opphold underveis.
Mistanken mot Maximilian
På grunn av den sene hjemreisen og Maximilans samvittighet ovenfor oppdragsgiveren, kong Christian VII, ble han mistenkt i astronomikretser for ikke å ha oppnådd tilstrekkelige observasjoner til at beregningene hans stemte.
Det skulle faktisk gå mange år før hans beregninger ble bekreftet som riktige. I 1772 ga han ut en bok med sine og andres resultater, og nok en milepæl i opplysningens århundre var nådd.
Riktignok ble ikke Maximilians beregninger endelig bekreftet som riktige før i 1883.
Unik opplevelse
Et sitat i Adresseavisa fra juli 1769, en drøy måned etter Venuspassasjen hadde funnet sted sier litt om hva Jens fikk være med på; I Aaret 1874 vil man ikke i Europa faae noget at see deraf; men derimot vil Venus viise seg udi vores Part af Verden i en meget fordeelagtig Stilling
i Aaret 2004.
Jens fikk nok mye oppmerksomhet for sin deltagelse på denne turen, og gjorde seg erfaringer som preget ham både faglig og personlig. I 1771 gifter Jens seg med Christine Bagge i Stoense, og fikk etterhvert barna Magdalene, Søren Nicolai, Leonard Christian og Thomas
Lyngbye.
Jens ble senere (i 1793) ansatt som sogneprest til Norderhov på Ringerike. Norderhov kirke er sannsynligvis den mest betdningfulle kirken på Ringerike, med en historie som skriver seg tilbake til 1170. Her tjente han fram til sin død i 1819.
Kilder: Forskningspolitikk nr. 2/2002, Historien om Europa, bind 2 av Karsten Alnæs,
www.arkivverket.no, www.wikipedia.org
