En av Europas fremste astrologer skal til Nord-Norge for å observere Venuspassasjen i 1768. En ung rørosing som hadde studert hos Carl Von Linné får følge på ferden til det som skulle bli meget viktige vitenskaplige oppdagelser.
Gunnerus besøkte naturligvis Røros, og hadde god kontakt med eliten i landsdelen, heriblant Leonard Christian Borchrevink og Peder Hiort.
Leonard og fru Magdalena Johannesdatter Brun sin sønn, Jens Finne Borchrevink var født 23. juni 1737. Han ble som de fleste av elitens barn sendt til solid undervisning, sannsynligvis først i Trondheim og så videre til København. Det var her man fikk sin høyere utdanning, og Jens som senere ble prest, må nødvendigvis ha studert i København for å kunne endre i dette
yrket.
Jens hadde også studert under den kjente naturforskeren og legen Carl von Linné i ett år, og i 1768 var han amanuensis hos biskop Gunnerus. Linne og Gunnerus skal ha vært svært ivrige brevvenner og utvekslet faglig kompetanse, men skal aldri ha møtt hverandre i levende live. Men en felles student hadde de i alle fall. Og at den unge Jens, som riktignok var blitt 30 år
innen den berømte astronomen ankom Trondheim, hadde tillit hos Gunnerus er det ingen tvil om. Det er naturligvis et ærefullt og viktig oppdrag han blir utpekt til å bidra til.
Jens hadde dessuten reist på Nordlandene, og skulle være både tolk og kjentmann for følget.
Arbeidet med Flora Danica, en oversikt over plantene i riket, var naturligvis en
tilleggsoppgave som også skulle skjøttes med den største flid. Dette var et av biskop
Gunnerus hjertebarn, og han hadde stor påvirkning på forskningsmiljøet i området på denne
tiden.
På vei mot Ultima Thule
Ikke nok med at jesuittpateren fikk adgang til riket, av Gunnerus fikk han sågar tillatelse til å holde katolsk gudstjeneste for 155 soldater på festningen. Det må antas at det staselige besøket fikk stor oppmerksomhet blant byens elite, og at fintfolk fra hele Trøndelagsregionen
må ha tatt turen til Trondheim for å hilse på, og sannsynligvis også gjøre ære på besøket med selskap og god mat.
Den 22. august var alt klart til den videre ferden, og sjakten ”Anden”, om i anledning reisen ble omdøpt til ”Urania” la ut fra havnen i Trondheim, med det ytterste nord som mål for reisen.
Om bord fantes tolv mann og alt ekspdisjonen trengte av instrumenter, blant annet to kikkerter, mat og annet forråd. Ettersom ferden gikk nordover bestemte deltagerne seg for å utvide formålet med reisen. De ville i tillegg til de astronomiske observasjonene av Venus den 3. juni året etter studere geologien og planteriket, dyrelivet på land og i sjøen, arkeologien og historien, samt språket og skikkene. I opplysningstidens sanne ånd la de lista høyt og studerte tverrfaglig, som de fleste som ga seg i kast med vitenskapen på 1700-tallet.
I tillegg til de to astronomene og vår venn rørosingen Jens Finne Borchgrevink var Eiler Hagerup (1736-1795) med på reisen. Han skulle tiltre amtmannsembetet i Finnmark. I tillegg var det et mannskap på to tjenere, en av dem Sebastian, som de to jesuittene hadde med seg sørfra, en kokk og fem sjøfolk. Samt hunden Apropos, som også var med fra Wien.
Vel fremme i nord
Den 11. oktober ankom følget Vardøhus. Vadøhus er Norges østligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den sto første gang ferdig omkring år 1300 etter ordre av kong Håkon V Magnusson, men ble etterhvert nedlagt og forfalt. De åttekantede festningsvollene ble bygd
mellom 1734 og 1738, da den Dans-Norske staten så området som en viktig utpost i sitt rike. Dagen etter ankomsten startet arbeidet med å bygge observatoriet. De to astronomene fikk bo i huset til fogden i Finnmark, og observatoriet skulle reises som et tilbygg til dette. Torsdag 13. oktober skriver Sainovic i sin dagbok: Natten ble forstyrret av nordenvind.
Messen ble lest klokken åtte. I går var det bare tre arbeidere her som tok hånd om
trematerialene, men idag er det kommet to til, så nå arbeider fem mann med å hogge til bjelkene…. Himmelen var dekket av snø.
Han forteller videre om dagens servering, middag hos presten. Kommandanten var også tilstede. Myndighetene la det meste til rette for at ekspedisjonen skulle lykkes, men været sliter på de to Wien-vante karene.
Trøsten finner de nok i de kondisjonerte i Vadsø sine bestrebelser etter å følge de europeiske tradisjoner. Det ble holdt ball hos presten til klokka to om natten, og selskapslivet sto ikke tilbake for det som var vanlig lenger sør.
