Gjennom sitt mangeårige virke som regissør, skuespiller og teaterpedagog, har Rulle Smit alltid verdsatt kulturens evne til å frembringe det beste i mennesker. Spesielt setter hun pris på rollen kulturen har for barn og unge.
Smit kommer fra Oslo, men har hatt en lang og aktiv teaterkarriere over store deler av landet før hun flyttet med familien til Røros i 1999. Siden da har hun jobbet med å utvikle kultur lokalt, både som regissør, kulturskolelærer og ildsjel.
Forelsket i Røros
I 2015 mottok hun kommunens kulturpris for sin innsats innenfor teater, for sitt arbeid med barn og unge, og for arbeidet hun gjorde med Elden. Men Rulle hadde i utgangspunktet ingen planer om å¨flytte til Røros.
– Vi hadde bestemt oss for å bo på Røros fra 1999 til 2001, men Røros er virkelig en by man blir forelsket i, og jeg pleier å si til folk at jeg egentlig skulle være her i to år, men jeg har fortsatt ikke kommet lengre, sier Rulle.
Kultur koster
Men Smits forhold til Røros begynte tidligere, nærmere bestemt i 1993 da hun som første regissør av utendørsteateret Det brinner en eld, kom til Røros for å være med og planlegge forestillingen som i dag går under navnet Elden. Det var lenge før Røros fikk sin status som kulturkommune, og på den tiden var det mange som ikke hadde forståelse for hvor omfattende et kulturprosjekt som Elden var.
– Skal man utvikle nye ting så koster det, og det er ofte svært omfattende for det er så mange faser i å utvikle nye ting. Du skal gjøre research, du skal skrive det og sette det sammen. Deretter skal du jobbe med dramaturgien og skuespillerne, og så skal det øves inn. Bare noen minutter på en scene er mye mer gjennomarbeidet enn man skulle tro. Tenk på at Elden ble skapt i 1980 og la grunnlaget for det som først kom som utendørsteater i 1994, 14 år etterpå. Ting tar ofte mer tid og er ofte mer omfattende enn man tror, forklarer Smit.
Kulturkommunens fremvekst
Siden Rulle flyttet til Røros har hun jobbet med teater og kultur, både som regissør og kulturskolelærer, og mye har skjedd på den lokale kulturfronten siden hun først kom til Røros.
– Jeg tror nok at folk har fått mer og mer forståelse for kulturen, og spesielt nå som det har åpnet gallerier her, og Riksteateret og Turnéteateret stadig er innom og vi har Vinterfestspill. Når jeg først kom hit så var det ikke Elden, det var ikke Vinterfestspill, og det var ikke noen Litteraturfest, så det er ikke så rart at det har blitt Norges kulturby etter å ha bygget opp alt dette sakte men sikkert, fastslår Smit.
Lekens forløsende kraft
I fjor var det urfremførelse av familieforestillingen Mirandas siste stikk, som var Rulles debut som manusforfatter. Der fikk regissøren nok en mulighet til å gjøre det hun liker best, som er å jobbe med barn og unge.
– Det er helt fantastisk å jobbe med barn og ungdom, og se disse små menneskene som går på med liv og lyst. Det er så viktig at de har det gøy, spesielt i forhold til skolen, hvor du sitter stille og skal inn med matematikken, rettskrivningen, og du skal gjøre alt rett. Hvor er leken? Og den leken er det vi ofte mister. Det gjelder i veldig mye undervisning og mye ellers i livet, og da blir det så traurig, forklarer Smit.
– Når vi i utgangspunktet er skapt for å gå ti timer om dagen, så blir vi bare sittende og bli mer og mer sidrumpa. Også er det så rart at vi bare aksepterer det. Kanskje gjør vi for lite opprør, undrer Smit.
Rulle har alltid ment at kulturen kan ha en sentral og forløsende rolle i menneskers liv, og at den åpner veier til selvutvikling og selverkjennelse.
– For kulturen , så er det så viktig for oss alle at vi er åpne for nye ting, at vi ikke må stagnere, og at vi beholder leken i oss, for da vokser man som menneske. Pablo Picasso var 88 år og ble intervjuet, også sa han at nå må vi avslutte dette intervjuet for nå skal jeg inn og bli enda bedre kjent med Pablo Picasso. Han skulle inn og male, og det å bli kjent med seg selv gjennom at man kan få den inspirasjonen gjennom kulturen, både litteraturen, musikken, teatret og billedkunsten, er så viktig, og man blir så fattig uten, understreker Smit.
