Pete Brown (1921-2001) var en anerkjent jazzmusiker lenge før han kom til Røros i 1980, men ble fort en del av det lokale musikkmiljøet.
Det var som trommeslager og orkesterleder at Pete Brown først markerte seg, og ble kjent som en av Norges fremste swingtrommeslagere på 1950- og 60-tallet.
Før han kom til Røros hadde han spilt med storheter som Louis Armstrong, Ella Fitzgerald og Dizzy Gillespie, og ble blant annet kåret til Norges beste trommeslager i 1952, men det var først i 1999 at den etterhvert legendariske trommeslageren ga ut et album med sitt eget navn, Pete Brown trio med venner.
Alle visste hvem Pete var
Pete Brown trio besto av Pete Brown på trommer, Åsmund Snortheim på bass og Stein Ødegård på gitar. Ødegård har spilt mye med Brown, og mener at det sjeldent eller aldri har vært musikere av Brown sitt kaliber på Røros.
– Han hadde spilt med de fleste, og kjente veldig mange. Han kjente jo alle de store gutta. En gang satt vi på Øra hjemme hos meg og så på et Michael Jackson-program, også kom navnet på produsenten Quincey Jones opp, og da sier plutselig Pete at, – ja, han der Quincey Jones han er en ganske hyggelig type, forteller Ødegård, – Det var typisk Pete.
Allerede før Stein flyttet til Røros i 1983, visste han godt hvem Pete Brown var.
– Når jeg bodde i Oslo så visste jeg om Pete, og jeg hadde hørt mye om han før jeg flytta til Røros i 1983. Han var en legende blant alle jazzmusikerne i Oslo. Alle visste hvem Pete var, forteller Stein.
I følge Ødegård var det tilfeldig at Brown valgte å flytte til Røros. Det hadde visst stått mellom to steder, og trommeslageren hadde kastet mynt og kron og endte opp på Røros.
– Etter han kom hit så spilte han med lokale folk, for det var typisk Pete; selv om han hadde spilt med alle de store stjernene så var det ikke noe problem å spille med oss lokale amatører. Det var liksom helt greit, forklarer Stein.
En ære å få lov å spille med han
– Da vi hadde Pete Brown trio fikk vi spilt inn en CD, og det var Åsmund Snortheim som kom med ideen, for han syntes det var litt synd at Pete ikke hadde sitt eget navn på et album.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– For oss som spilte sammen så var det et vanvittig savn når han ble borte. Det var en ære å få lov å spille med han, og vi ble ganske godt kjent etterhvert, forteller Stein.
– Er det mange musikere vi har hatt på Røros som er av det kaliberet?
– Nei, kort og godt nei. Han er nok den største vi har hatt oppå her, vil jeg tro, sier Stein.
