Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.
Humoristisk omvisning med Leif Hagen er en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om Røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger. Her er hele serien i én sak.
Bergmannen og hans hustru
– Jeg pleier å starte her med Bergmannen og hans hustru. Det er mange som lurer på om det var en italiener som laget den. På baksiden står det Donaldi. Du vet, det var jo mange i en periode ute i Europa som på 1970-tallet trodde at vi hadde en statsminister av italiensk herkomst: Brattéli. Men vet du hva Donaldi het til fornavn da? Han het Sivert og var fra Oppdal. Bergmannen og hans hustru ble laget av en som het Sivert Donali i 1965, forklarer Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Rørosfargene
– Det jeg fokuserer litt på, avhengig av hvilken gruppe jeg har med meg, er husfargene på Røros. Vi har tre hovedfarger, den røde, som nå blir kalt Røros-rødt, også er det oker-fargen, også må det ha vært – uten at jeg er helt sikker på det – billigsalg på grønnmaling i 1937. Grønnfargen er skremmende når den er stor, men når den er liten er den fin. Sjå på her, på irret, når de ser det sier folk, pittoresque, patina. Men når de kommer opp og ser Sangerhuset så blir det noe helt annet, sier Leif.
Fattighuset
– Så pleier jeg å si: Det er ikke sikkert dere har lagt merke til det men hvis du ser på gata her, så er det noen steiner, og det er mange som spør om det er rester av et fortau. Neida, for når du kommer på hjørnet der, så ligger steinene i en vinkel, så går de nedover. Så her har vi i gata merket opp at her sto det et stort tømmerhus på 1920-tallet, og det er det ikke alle som legger merke til, forklarer Hagen.
I parken på Nilsenhjørnet sto en gang fattighuset. Der fikk de fattige fire kroner til mat hos handelsmannen hver måned. Fattighuset ble revet i 1946, og parken ble anlagt i 1962.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Se på veggen der, der står det Røros Samvirkelag. Gammelt folk vet jo hva det er for noe. Men spør du ungdom, samvirkelag? så har de ikke hørt snakk om det vet du. Men hva med S-laget? nei, det har dem heller ikke hørt om. Men så prøver jeg da, dere vet jo sikkert da, hvor det største og viktigste S-laget var hen? Var det på Røros? neida, det var S-laget på Stiklestad, sier Leif, og legger til:
– Vi er innenfor et antikvarisk verneområdet, så her får vi ikke gjøre som vi vil. Samme hva som skjer inne i det bygget der, skal vinduene være likens, og det skal stå Røros samvirkelag.
Kumlokk
– Ofte kikker jeg ned når jeg går, og da studerer jeg ofte kumlokk, og så er det noen som sier, kumlokk? aldri hørt om. Hvis det er en bergenser så heter det bekkalokk, og utlendingene sier kanaldekke eller noe sånt noe; Men om man studerer kumlokkene, så forteller de veldig mye. For det første, så står det her hvor det er laget hen, ser du, her står det Ulefoss, men studér O’en, – Men i alle dager, det der var jo en rar O. Det der er merket for metallet jern, men det er også symbolet for menn. Så kommer du til Røros da, og – nei jææ, se hvordan vi har blåst opp kvinnfolkene.
– Det her er kommunevåpenet vårt, og det der er merket for metallet kobber. Her har vi da arbeidsjernene i gruven. Legg merke til at den er spiss der, det er det ikke alle som ser. For det der er når fyrsettingen har brent ned, så stikker de den der inn i bergsprekken og dæljer på med den der, og kiler ut bit for bit. Så her er da kommunevåpenet vårt, med rød bunn og gyldne symbol. Så her ser du, liten kar og stort kvinnfolk, konstaterer Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Rørosku
– Så pleier jeg å snakke litt om Røroskua. Da spør jeg folk, siden det alltid er noen som har en eller annen tilknytning til Røros, så spør jeg – er det noen av dere som har sett en Rørosku? – Åja, ja, sier dem da. Da pleier jeg å si at når du ser inn i øynene på en vanlig ku, så ser du inn i absolutt vakuum, men når du ser inn i øynene på ei Rørosku så ser du inn i øynene på et intelligent vesen. Det står om a, ho er veldig lita, spise lite, melker lite, og er flink til å klatre, forteller Leif.
Skiftende synsinntrykk
– Her forteller jeg at alt skifter så mye her på Røros, og været snakker jeg også litt om da, at den ene dagen er det snø og andre dagen er det veldig fint, til og med på samme dag, på formiddag og ettermiddag kan været skifte, forteller Hagen, – Men synsinntrykkene skifter også veldig fort. Kikker du dit så ser du Aasengården der Hans Olsen Aasen slo seg ned, og flytter du blikket litt og så ser du – Å, så stygt, en ullvarefabrikk, i Falkbergets Røros, – Eier dere ikke skamvett, riv ned rasket. Så prøver jeg å forklare folk at Brødrene Krogs Uldvarefabrik var en viktigere arbeidsplass, og ga flere skattekroner til Røros kommune på 1930-tallet enn Røros Kobberverk gjorde. Kobberverket var sååå nært konkurs på 30-tallet – og nå holder jeg fingrene så hardt sammen jeg bare klarer – at staten måtte gå inn å redde Verket. Så det var ikke bare gruvedrift på Røros, det var også så mye annet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Brødrene Krogs Uldvarefabrikk ble etablert i 1914. Ullvarefabrikken hadde spinneri og veveri og tok i mot stoff til farging. Fabrikken produserte blant annet telt, sengetøy og soveposer. Den ble nedlagt på 1960-tallet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Stolthet og brannvern
– Når vi står her oppi Litjgata, da bruker jeg å si: – Her har vi bare trehus, tenk på brann. Men så viser jeg fram den her: – I alle dager hva kan det være for noe? Da tar jeg opp lokket og viser dem. Her kan jeg trekke ut 60 meter slange og være min egen brannmann, så her har vi en selvbetjenings-brannstasjon. Vi har en utenfor Kaffestuggu, en utenfor Vertshuset, og en utenfor Rådhuset, så her kan du slukke både tørst og brann, sier Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Da pleier jeg å snakke litt om brannvern, og vi rørosinger er – og burde være – stolte over brannvernet vårt. Vi har tre selvbetjenings-brannstasjoner, og oppe i åttekanten, Kirka, har vi varmesøkende kamera som står og kontrollerer takene på Røros, forklarer Leif.
Bergmannsgata
– Gata her er jo så spesiell, og har et veldig underlig perspektiv. Den er nesten 25 meter bred nederst. Hvis du prøver å kjøre opp her med en buss, så kommer den ut som kabriolet øverst, sier Leif.
– Også bruker jeg å stoppe her. Jeg begynner å bli så gammel at jeg bare bruker det som en unnskyldning for å stoppe, ler Leif, – Her har vi faktisk det første private handelshuset på Røros. Madam Leigh står det, og hun kom fra Sverige og begynte med butikk, men før det var butikk, så var det her en prestegård. Nå har vi fått oppgradert våpenskjoldet. Det pleide å være bare grønt, forteller Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Sangerhuset & fengselsgata
– Nikita Khrusjtsjov som er statslederen og Jurij Gagarin sitter og drikker vodka, så spør Khrusjtsjov Gagarin, – hva var det du kunne se fra verdensrommet? Gagarin sa at når han kikket rett ned så kunne han se den kinesiske mur, men så han gørrlangt til venstre, midt inne i Norge, så la han merke til en farge han aldri hadde sett før. Hvis vi da kikker litt nærmere, hva kom frem på Jurijs skjerm, mon tro? Sangerhuset på Røros, ler Hagen.
– Da sier jeg: – Det er ikke sikkert det her har skjedd, men det kan ha hendt.
– Hvis du ser på den hvite veggen der på Rådhuset, så har den blitt grønn den og, for den blir jo helt dårlig av å stå og se på den grønnfargen på Sangerhuset, vet du, forklarer Leif.
– Nå har vi kommet så langt opp i Storgata, eller Bergmannsgata, at den har skiftet navn. Her står det Mørkstugata, og hva er en møkstue for noe da? Jo, det er den mørke stue, altså fengselet. Kobberverket hadde en arrest oppi gata her, så vi kunne like godt kalt fengselsgata, sier Leif.
Forskremt dyrekonge
– Å komme til Røros kan være en skremmende opplevelse for mange og kan sette dype spor. Hvis jeg hadde vært dyrenes konge, og alle hadde vært redd meg så snart jeg åpnet kjeften, og ved en skjebnens ironi jeg hadde blitt plassert oppå en dørkarm på Røros, da hadde jeg kanskje blitt seende ut sånn i øynene jeg og, forklarer Leif og peker mot løven over døra på apoteket i Bergmannsgata.
– Der ser dere verdens mest forskremte løve, men det er faktisk et av Norges første løveapotek. Farmasien startet oppå her på 1820-tallet, og her flytta dem inn på 1850-tallet. Fremdeles den dag i dag – kanskje til og med i dag – så kommer det folk og river i døra og skal kjøpe seg paracet. Da må dem rive lenge, for her ble det stengt i 1992, men innenfor antikvarisk verneområdet så skal det stå apotek, fastslår Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Gatenavn og fengselsgate
– Gatenavnene på Røros har enten tilknytning til Johan Falkbergets diktning eller Kobberverket. Se på det skiltet der, der står det Rauveta. Kom hit på vinteren, pleier jeg å si, så går du på ræva nedover. Da flirer dem da vet du, men det har sin forklaring, for over hoveddøra på Farjargården så står det Farjargården. Da snakker jeg litt om Brødrene Krogs Uldvarefabrik, og der hadde dem fargeriet sitt. Så her dro dem i mange tilfeller garnet nedover for å skylle det i elven, og rørosfargen var jo rød. Det er en veldig troskyldig forklaring på hvorfor det heter Rauveta. Men så har du den verste, at sist på 1600-tallet så sto det et stort slag rett utenfor kirkedøra med norske dragoner og svenske karolinere, og blodet fløt som ei rød elv nedover her. Den likte dere, sier jeg da, humrer Hagen.
– Mørkstuggu var inne i hjørnet der. Det sies at det var den første mørkstuggu, og da snakker jeg litt om den store rebellionen. Sist på 1600-tallet samlet dem seg oppå isen på Hittersjøen og klaget på utidig betaling av lønn og dårlig proviant. Der sto de og hadde oppildnende slagord og paroler, og det ene var – Vi skal stå og falle som en. Først så drar dem ned i gata og juler opp bedriftsledelsen, og det står at ledelsen med nød og neppe kommer fra det med livet i behold. Hvis ikke det hadde vært for kona til direktøren som kom og la seg i mellom, så er det ikke sikkert de hadde berget, sier Leif.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Deretter dro de til Mørkstuggu, men den er jo låst med kongens jern, og det er en sterk synd og dødsstraff for å bryte kongens jern. Men karene dro oppi Smelthytta og fikk tak i noen hus-skruer og skrudde opp hele huset, og Spell-Ola som var arrestert der, ble ført hjem i prosesjon, står det, og kongens jern var like helt, forteller Hagen.
Kulden og elva
– Her ved Hitterelva får du et veldig fint inntrykk av Røros. Rolig, også hører du noe veldig befriende. Det er ikke bare at du hører den, men du ser at den rører seg, og du kan se bunnen, sier Hagen, – Da pleier jeg å fortelle at jeg har vært litt forskjellige plasser, og en gang dro jeg til Wien. Da ble jeg så overrasket, for jeg trodde jeg kunne litt geografi. Jeg fikk høre at elva Donau gikk igjennom Wien. Jeg sto der og glanet ned i en grå groms, og der kom det en død rotte, og da tenkte jeg på elva heme, Hyttelva.
– Det var en gang at det var godt over 30 kuldegrader, og da ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne ta en såkalt ledsagertur, og det er jo kvinnfolk vet du. Karene drar på kurs og konferanser og tar viktige avgjørelser, og kvinnfolkene blir jaget ut, fleiper Hagen, – Når jeg treffer dem, så sier jeg at det er jo gørrkaldt ute, og kan vi ikke heller bare sitte inne fremfor peisen og drikke litt kaffe, så kan jeg snakke litt røroshistorie. – Å, nei, vi vil ha sightseeing, sier dem da.
– Folk mangler kunnskap om hva kulde er for noe, forklarer Hagen, – Dem kom med tynne sko og kom gående opp her, også sto jeg og så utover Røros og sa at jeg syntes det var så synd at det skulle bli så kaldt i dag. Da var det et av kvinnfolkene som så meg rett i øynene med dirrende rødt og sa: – På Røros fryser jeg med glede. Det var godt å høre. Sånne ting er det godt å få tilbakemeldinger om.
Stakkars Rørosing
– Jeg har snakket om det før at alt skifter så fort, som med været og synsinntrykkene. Nå ser vi det store: Kirka, Smelthytta og himmelen, men så går vi nedover Sleggveien her. Jeg bruker å si at hvis dere har gått her for dere selv, så hadde dere kanskje sagt at: – Endelig kommer vi til Røros, se på husene rørosingen bodde i; stakkars rørosing. Det er godt å høre, for det har aldri vært synd på en rørosing. Vi har bestandig hatt arbeid, og vi fikk betaling for det vi gjorde. Hvis vi tar de 333 årene som Verket var i drift, så var det kun 50 økonomisk dårlige år. De 50 årene er det skrevet bokstabler om. Da som nå så selger elendigheten best. 280 gode år blir ikke nevnt med et komma, sier Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Her bruker jeg å stoppe, og da snakker jeg litt om huset der Wilhelm Moe bodde. Han var urmaker, og det har blitt en slags vits om han at når han fikk in tre klokker og hadde reparert dem, så hadde han plutselig fått fire klokker, for da hadde han lurt unna nok hjul fra de andre klokkene. Huset ble restaurert på nittitallet, og da står det at de fant en mengde hjuldeler i sprekkene under gulvet. Han hadde en last, for han var gørrglad i brennevin, så han brukte hele gata da han gikk oppover her. Men han gjorde noe lurt han Wilhelm, han malte døra slik at han kunne finne den igjen, og du kan se at han ikke traff på samme nøkkelhull hver gang. ler Hagen.
