Av og til er det viktig og gjør godt å forlate komfortsonen – også når det gjelder musikk. Det har jeg gjort denne gangen og møtet med fela til Olav Luksengård Mjelva har ført med seg herlig påfyll.
Anmeldelsen er gjort av Tor Hammerø, musikkanmelder i Nettavisen.
Det er knappe tre år siden jeg hørte Luksengård Mjelva for første gang. Det skjedde med det norsk-svenske folkemusikkbandet Sver som satte hverandre stevne i en rekke grenseland. Det og de fascinerte og begeistra meg og det har ført til at jeg gleda meg til Luksengård Mjelva (38) fra Røros nå på egen hånd også.
Sammen med både fela og hardingfela si – han har sikkert flere på lur også – tar han oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers. Han har plukka frem låter, halling, jig, polska, vals – og sikkert en hel del andre herligheter også, som han har gjort sammen med andre tidligere – blant andre Sver – og som han lenge har ønska å gjøre aleine. Så og si alt har han skrevet sjøl og noe er også helt nytt. På noen av de nye låtene har han også fått med seg Adam Johansson (gitar), Ronny Kjøsen (trekkspill) og Jonas Østbyhaug (bass). Det skader heller ikke.
Det er en personlighet i uttrykket og en livsbejaenhet i spillet hans som skinner gjennom fra første strøk. Sjøl om jeg altså ikke er veldig på musikalsk hjemmebane her, så trives jeg alltid når det swinger og det gjør det så avgjort av Olav Luksengård Mjelva, felene hans og spillet hans.
