Isaks V. Busch sin tale under 10-årsmarkering 22. juli 2021
Mye blir glemt på 10 år, mens andre ting brenner seg fast. Alle husker hvor de
var, og hva de gjorde 22. juli 2011. Et så stort traume for nasjonen setter sterke
spor.
Noe som ikke burde blitt glemt har likevel blitt glemt.
I dagene og ukene etter 22.juli snakket vi om hvordan dette var et angrep på
hele Norge, og følelsen av et kollektivt samhold der vi tok vare på hverandre
var sterkere til stede enn den hadde vært siden krigen. Vi lovte hverandre å
gjøre det vi kunne for at noe slikt ikke skulle skje igjen. Og alle var vi samstemte
i vår medfølelse med ofrene og deres etterlatte, og vi skulle verne om de.
Men de første trussel- og hetsemeldingene begynte å tikke inn på telefonene til
livredde ungdommer som knapt hadde fått vrengt av seg de våte klærne etter å
ha svømt for livet i Tyrifjorden bare timer etter at de første skuddene på Utøya
falt. Og i dag melder en stor andel overlevende og pårørende at de har opplevd
hets, sjikane og trusler flere ganger siden 2011. Og det har vokst i styrke de
siste årene. Hvor var vi da, alle vi som skulle bidra til å verne om ofrene og
etterlatte?
Holdningene som lå bak angrepene 22. juli ble for 10 år siden oppfattet som
noe ekstremt, og noe bare avvikere fra det ordinære samfunnet kunne finne på
å inneha.
Nå, 10 år etter, har mye av dette blitt normalisert. «Trollene sprekker i sola» –
sa vi den gangen. Og ekstremister har blitt invitert inn i det offentlige rom
under ytringsfrihetens fane. Dessverre tyder alt på at mer ekstremisme i
offentligheten først og fremst bidrar til en økning og normalisering av
ekstremismen. Er det ytringsfrihet å spre blindt hat, konspirasjonsteorier og
oppfordring til vold?
Det går ikke én dag uten at jeg ser meningsytringer, kommentarer og annet på
sosiale medier som egentlig burde fått håret til å reise seg. Nå løfter vi knapt et
øyelokk, nettopp fordi det som var ekstremt for 10 år siden har blitt normalt
nå, 10 år etter.
De aller aller færreste blant de som tror på samme konspirasjonsteorier og
deler terroristens hat mot andre kulturer, kvinner, homofile og den politiske
venstresiden kommer noen gang til i det hele tatt å vurdere å ta livet av andre
mennesker for å tvinge gjennom sitt syn.
Men det er nok at bare én gjør det. Og det er det som er så forbannet farlig
med at ekstremisme normaliseres!
For hver eneste meningsfelle man finner, eller for hvert eneste oppmuntrende
likerklikk man får, opplever ekstremistene at de har bredere og bredere støtte
for sitt syn, og til slutt vil vrangforestillingene være så sterke at det kan gå helt
galt. Det har vi sett forferdelige eksempler på det siste tiåret.
Vi må slutte å snakke om terrorangrepene den 22. juli 2011 som om det var en
slags ulykke eller en naturkatastrofe! Det var nøye planlagt, målrettet og med
et klart formål! Vi både kan og må bidra til at det aldri får skje igjen. Dette er et
personlig ansvar vi alle har, dersom vi mente alvor den dagen for 10 år siden,
da vi sa at dette var et angrep på hele Norge.
Overlevende og andre berørte etter angrepene 22. juli har blitt beskyldt for å ta
på seg offer-rollen, og bruke dette som et slags politisk knep for å få ekstra
sympati i tiden etter 22. juli. Ingen av de som var til stede på Utøya eller i
regjeringskvartalet denne dagen ønsker seg noen offerrolle. Men de ønsker at
folk skal høre etter når de sier; «hør her! Dette er faktisk farlig!», når de tar til
motmæle mot ekstremisme, konspirasjoner, hat og rasisme.
Noe sterkere vitnesbyrd på hvor farlig ekstremisme kan være enn 77 for tidlig
gravde graver og hundrevis av ødelagte liv kan man vanskelig se for seg.
Det er på høy tid at vi andre også erkjenner det kollektive ansvaret vi har for
Norge som nasjon, og tar vår del av oppgaven med å kjempe mot den
utviklingen vi har sett det siste tiåret, ikke bare i Norge men også i andre land vi
liker å sammenligne oss med. Dersom vi ikke lykkes med det, kommer
polariseringen i Norge til å fortsette i årene som kommer, og de kjernenorske
verdiene respekt og likeverd vil måtte vike for mistro og hat.
Et samfunn preget av hat, mistro og fiendskap tror jeg ingen av oss ønsker å
være en del av. Men det er dit vi er på vei, om vi ikke alle tar ansvar.
Politisk uenighet skal ikke bekjempes, men hat skal bekjempes!
Kampen mot ekstreme holdninger er vi nødt til å kjempe hver eneste dag. Og vi
kan ikke overlate til «de andre» å kjempe denne kampen. Det finnes ingen
«andre» som gjør dette for oss.
Vi må begynne med oss selv, familien vår, venner og kolleger. For vi finner det
rundt oss, hver dag, hvis vi bare våger å se etter.
Jeg håper inderlig at vi de neste 10 årene tørr å ta et skikkelig oppgjør med
konspirasjoner, hat og ekstremisme. Det skylder vi de 77 som ble drept og de
mange hundre som fikk ødelagt livene sine på denne dag for 10 år siden.
Takk for oppmerksomheten.
