I flere år har Sametinget jobbet for å endre rovviltpolitikken i Norge uten å nå frem til beslutningstakerne i hovedstaden.
Kronikk av sametingsråd Hans Ole Eira (Sp)
Sametinget jobber med de ressursene vi har. I år prøver vi ut flere nye tilskuddsordninger for beitenæringene som blant annet skal bidra til økt interesse, innsats og effektivisering av lisens- og kvotejakt på rovdyr. Vi ønsker å bidra til økt dokumentasjon av rovviltdrepte rein. Vi velger å støtte prosjekter og tiltak som både styrker tradisjonell kunnskap i en familiebasert reindrift og som bidrar til videreføring av denne kunnskapen. Reindriften er en næring som utvikler seg med tiden. Derfor har Sametinget også prioritert å gi tilskudd til investeringer som bidrar til betydelig grad av nyskaping og utvikling av reindriften.
Rovviltpolitikken som føres i dag er i ferd med å frata livsgrunnlaget for de samiske beitenæringene. Store rovdyrtap fører til økonomiske og psykiske belastninger for reineiere og sauebønder. I hele landet har beitenæringene varslet krise som en følge av rovdyrtrykket. Tallene viser at flere reinbeitedistrikter har fått sine reinflokker halvert på grunn av rovdyr, noe som har ført til en drastisk nedgang i slakteuttaket. Reindriften og sauenæringen skal ikke være nødt til å tilpasse seg rovdyrtrykket og tapene som rovdyr forårsaker. For samisk næringsvirksomhet og livskvalitet er det viktig at rovdyrforliket fra 2011 blir fulgt opp i tråd med Stortingets intensjoner.
Jervebestanden øker og er nå på et uakseptabelt høyt nivå. Ifølge tall fra Rovdata har bestandsstatus de siste tre årene vært høyere enn det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige valpekull vedtatt av Stortinget. I 2020 var bestandsstatus for hele landet på 63 årlige valpekull. Det er spesielt bemerkeselsverdig at lisensjakt på jerv i Finnmark gir så liten uttelling. Ifølge Statsforvalteren var det per 1.2.2021 ikke felt en eneste jerv i Finnmark, på en kvote på 25 dyr. Dette bekymrer Sametinget og noe må gjøres med tanke på jervejakten i området. Skuddpremie og andre tiltak må seriøst vurderes. Sametinget er også bekymret over at SNO ikke har direkte tilgang til bedøvelsesmiddel ved ekstraordinære uttak av jerv, men må søke om det hver gang. Dette bidrar også til vanskeliggjøring av uttaket.
Sametinget ser også at det meldes om store tap av tamrein, forårsaket av både kongeørn og havørn.
Det er snart tid for årets reinkalving og Sametinget frykter dessverre at reindriftsnæringen igjen vil oppleve lignende tilstander som årene før. Sametinget har årlig bedt om at det settes i gang tiltak for å begrense skadene som ørn påfører reindriftsnæringen, spesielt i kalvingstiden, uten respons. Fellingstillatelse på ørn som tar rein er det som oftest ikke mulig å få, så lenge reineier ikke kjenner igjen akkurat den ørna som er skadevolder.
Yngling av rovdyr i beiteprioriterte områder er også et stort problem. Sametinget mener at det ikke må skje og at disse skal fjernes umiddelbart for å unngå etablering av rovdyr i et område prioritert for beitedyr. Hvis fjerning av registrerte ynglinger ikke skjer, mener Sametinget at reineier bør få erstattet rovdyrskader som omsøkt, uten skadedokumentasjon.
Noe som også må endres er SNO sin praksis i Finnmark med tanke på registrering av rovdyrdrepte rein. SNO har bestemt at rovdyrdrepte rein skal fraktes ned til bygda for registrering. Dette byr på flere problemer. For det første blir ikke kadaveret undersøkt på åstedet hvor det faktisk finnes blodspor, spor etter kamp og spor fra rovdyrets jakt på byttet sitt. Dette er spor som i mange tilfeller ville bidra til at kadaveret med sikkerhet kan fastslås som drept av rovdyr. Istedenfor blir det gjerne registrert som «usikkert/antatt drept av rovdyr» og noen ganger også som «ikke rovdyrdrept» fordi de avgjørende bevisregistreringene mangler. Det har stor negativ innvirkning på erstatningsutmålingene til reineierne i området. Videre så ville man unngått at rovdyret på ny må jakte og drepe beitedyr for å overleve. Dette er reineiere fullt klar over, all den tid at all logikk tilsier at rovdyret da må drepe flere rein mens eieren må kjøre ned til bygda med kadaveret. Det er i tillegg også en stor unødvendig psykisk belastning for reineiere. Reineierne ville også unngått merarbeidet og utgiftene denne statlige praksisen medfører. Sametinget stiller også spørsmålstegn ved lovligheten til denne praksisen. Det kan da umulig være slik at reineiere i Finnmark skal behandles annerledes enn andre reineiere i landet?
Sametinget vil påpeke at en stor del av rovdyrdrepte rein aldri blir funnet. Derfor er det ekstra viktig at de dyrene som faktisk blir funnet, også registreres på best mulig måte. Sametinget vil følge opp dette når forvaltningsplan for rovvilt i region 8 rulleres i år og vi vil også be om svar fra Miljødirektoratet angående denne praksisen.
Det er Sametingets ansvar å minne om at statlige myndigheter har et særskilt ansvar overfor sitt urfolk gjennom folkerettslige forpliktelser. Sametinget vil ikke at norsk natur skal være uten rovdyr, men om de truer levebrødet til de samiske beitenæringene, er dette et helt klart brudd på folkeretten. Sametinget ser det som utfordrende at tradisjonell kunnskap ikke er blitt anerkjent i forvaltningen og vil fortsatt jobbe for at det blir en helt naturlig del av rovviltforvaltningen.
2021 er et valgår og vi får håpe at de nye folkevalgte på Stortinget og i regjeringen lytter mer til beitenæringene, slik at også erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap inkluderes i forvaltningen av våre rovdyr. Dette for å kunne nå Stortingets todelte målsetting om å også ha bærekraftige samiske beitenæringer, på lik linje med levedyktige rovviltbestander. Dette er noe som Stortinget og Sametinget i fellesskap bør sørge for.
