Mannen som oftest blir kalt Per Arne av pasientene sine gir seg som fastlege 1. juni. Selv om han ble lege for å slippe førstegangstjenesten har han ikke angret på valget.
– Jeg har trivdes veldig godt med å være allmennpraktiker, og være nær folk. Det fine med å være allmennpraktiker i en fastlegestilling er at man sitter i stillingen så lenge man vil, sier Per Arne Gjelsvik.
Når Per Arne Gjelsvik slutter ved Røros legesenter den 1. juni 2021 er generasjonsskiftet blant legene komplett, og nye dyktige leger på plass. Han er den siste legen fra generasjonen med Jarle Høye og Anne Lund og takker for seg som fastlege på Røros den første juni.
Mannen i hjørnet
Noen ganger kan en setning fra et annet menneske være det som snur opp ned på livssituasjonen din. Per Arne Gjelsvik har som fastlege sagt slike setninger mange ganger. Noen ganger med et gledelig budskap og andre ganger med et trist budskap. Fellesnevneren for begge er at Gjelsvik samarbeider med deg uansett. Gjelsvik er mannen i hjørnet som heier når du har dine egne personlige kamper.
– Det er den store trivselen for meg: å jobbe med medisinske problemstillinger i samarbeid med pasienten forteller Gjelsvik.
Det er her det spesielle med Gjelsvik trer frem. I motsetning til mange andre allmennleger på sin alder som har prioritert lederstillinger i helseforetak, sitter han fremdeles og prater med pasienter. Som en gammeldags landsens familielege.
Han har hatt folk i samme familie opp til tre generasjoner. Det kan være nyttig, siden visse sykdommer går igjen i familier. Han syns at det å komme tett på folk i alvorlige situasjoner er både veldig krevende og veldig givende. Som fastlege må man være engasjert og bry seg, mener han. Men oppe i det alvorlige er det også mye komikk.
– Å ta vare på komikken oppe i det alvorlige, uten noen gang å gjøre narr av folk. Det er viktig for å overleve, sier han.
Mistrivselens misære
Da Gjelsvik var 19 år var han inne til førstegangstjeneste på Haslemoen. Han mistrivdes såpass at veien ut ble å søke seg til legeutdanning. Etter tre uker på Haslemoen fikk han melding om at han hadde kommet inn på medisinstudiet i Bergen. Som lege ville han få et pliktår etter endt utdanning og slippe mer førstegangstjeneste.
– Så fra å være en rekrutt som mistrivdes gikk jeg over til å bli gjort stor stas på. Det ble satt opp kjøretøy for meg slik at jeg skulle komme meg på toget hjem igjen, sier han.
Det viste seg at Gjelsvik valgte rett. Etter utdanningen hadde han en fantastisk tjenestetid stasjonert på Ørlandet i 15 måneder.
– Jeg hadde en super tjeneste som doktor på Sea King-helikopteret på Ørlandet og kombinerte det med turnustjeneste. Da jeg var ferdig der i 1984 så var jeg den doktoren i Norge som har fløyet mest med Sea King, sier han og retter seg opp i stolen.
Da Gjelsvik jobbet som lege på helikopteret, var det en del av redningshelikoptertjenesten. Så han har vært med på alle mulige slags søk- og redningsoppdrag. Blant oppdragene han husker er en tur ned på en russisk tråler for å behandle et hjerteinfarkt. Og et oppdrag hvor han sammen med en redningsmann ble han firt ned i en bresprekk på Glittertind.
– En italiensk gutt hadde falt ned bresprekken. Vi klarte å få stropper rundt ham. Bevisstløs og nedkjølt ble han heist opp i helikopteret. Han overlevde, forteller Gjelsvik.
En svunnen tid
Gjelsvik kunne ha 70-timers arbeidsuker de ukene han hadde vakthelg. Helgene hvor han hadde vakt varte fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Etterfulgt av full arbeidsdag.
– Men det er rart altså. Det man husker fra legevaktkjøringen er alle de artige episodene. Jeg husker nesten ingenting av det som var vanskelig, sier han.
En gang fikk Gjelsvik en telefon fra en dame på en gård i en dal i distriktet. Hun var dårlig og det hørtes ut som lungebetennelse. Hun bodde for seg selv der og beskrev gården som den første i dalen innenfra. Det vil si at det var gården innerst i dalen. Hun ville ikke skremme doktoren med avstanden.
– Jeg ble oppringt via vaktsentralen når jeg kom halvveis. Når en pasient ringer igjen på den måten har ofte situasjonen forverret seg til det alvorligere. Men det var spørsmål om doktoren brukte fløte i kaffen, Gjelsvik ler hjertelig.
Da han kom til gården så hadde kona på gården kalt inn nabokona som stod andektig i svart kjole og hvitt forkle ved døren. Midt på gulvet står det et lite bord og en stol. På bordet var det en tallerken og en kaffekopp. Ved veggen stod det flere fat med påsmurte snitter og kaker. Gårdskona hev etter pusten, svetten stod i panna og hun dro seg rundt på en kontorstol.
– Når man kom inn der så skulle doktoren ha traktering. Jeg sa at jeg måtte få undersøke henne, men det var bare så vidt jeg fikk lov før jeg skulle serveres av egen innkalt servitør. Helt fantastisk. Så velmenendes! Slik er det ikke i dag, forteller Gjelsvik.
Føning og frottering
En annen gang hadde Gjelsvik vakt ved Aursunden i romjulen i et forferdelig snødrev. Han kjørte fra brøytestikke til brøytestikke og så omtrent ingenting.
– Plutselig så kom jeg til noen gårder. Da tok jeg i fart og kjørte bilen inn i ei snøfonn for å få den unna veien. Jeg visste at brøytebilen kom bak og jeg var redd for at den skulle kjøre inn i bilen min, sier Gjelsvik.
Han banket på døren til den nærmeste gården og fortalte at han kjørte legevaktbil og egentlig var på vei til Ålen. Men at det var for farlig å kjøre videre i dette været. Så han lurte på om han kunne vente inne i varmen ei stund. Kona tok i mot, og hele familien var samlet foran tv’en.
– Midt foran tven i godstolen satt gubben og han ble bare skysset bort. Der skal doktoren sitte! Så ble det servering og mat før doktoren ble frottert og fønet! Det er det ikke mange som har opplevd altså, sier han.
Gjelsvik minnes at uværet sluttet etter et par timer. Da syns han at det var best å takke for seg å dra.
Gjelsvik, Høye og Lund
Det kan høres ut som navnet på et advokatkontor: Gjelsvik, Høye og Lund. Men det er de tre legene som sammen drev legesenteret på Røros fra 1996 til 2008. For Gjelsvik var det en periode han husker med glede.
– Tiden min som fastlege var preget av et langt samliv med Jarle Høye og Anne Lund. De har betydd en god del for tiden min som lege. Du verden hvor mye har forandret seg siden den gang, forteller han og peker på datamaskiner, systemer og mengden administrative gjøremål.
Firmaet Gjelsvik, Høye og Lund hadde ingen administrasjon. Hver av dem hadde sitt ansvarsområde forteller Gjelsvik.
– Vi hadde en avtale om at vi skulle be om et møte hvis den ene var usikker på noe en annen hadde gjort innenfor sitt ansvarsområde. Vi hadde aldri det møtet. I perioden på 12 år vi drev legesenteret sammen, hadde vi ikke én konflikt mellom oss, sier han.
Lokalpolitikeren
Selv om Gjelsvik ikke hever sin pekefinger overfor pasientene, har han gjort det i politikken. Han har fremmet flere saker innenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunen som han mener kunne vært løst på en bedre måte. Han påpeker at det er viktig for ham at de politiske vedtakene er basert på kunnskap, ikke makt.
– Selv om man ikke nødvendigvis får flertall i en avstemning, er det slik at kommunestyret sin talerstol er en super arena for å fremsette ideer, tanker og vurderinger. Dere i pressen er flinke til å formidle disse videre til leserne. Tankene når folk og modnes der, sier han.
Gjelsvik var ikke øverst på listen i siste kommunestyrevalg men ble kumulert inn for Venstre. Av sakene som har vært debattert siste årene, er det byggingen av det nye helse-, omsorgs- og velferdssenteret som han fremdeles er opptatt av.
Han mener at Røros kommune har brukt altfor mye penger på å bygge det nye senteret og at det har lagt føringen for kommuneøkonomien de neste årene. Da kommunestyret nylig debatterte heldøgnspasienter, kalte ordfører Busch debatten en omkamp om senteret. Det er ikke Gjelsvik enig i.
– Det er ingen omkamp fordi jeg kan ikke rive ned senteret å få pengene tilbake. Bygget står på Øverhagaen.Man må prøve å gjøre ting fornuftig ut fra der vi er i dag. Vi kan ikke annet, sier han.
De gangene Gjelsvik har påpekt ting som kunne vært gjort bedre, syns han det ofte blir tatt personlig. Det syns han er leit. Han mener det bør være rom for slike innspill i lokalpolitikken.
– Jeg sier ikke disse tingene for å ta folk i det hele tatt. Grunnen til at jeg er med i politikken er jo at jeg ønsker at lokalsamfunnet skal bli bedre: Skal vi få det til, må man peke på det som er dårlig slik at man kan gjøre noe med det. Noe verre er det ikke, legger han til.
Sykehus og støttepersonell
En annen sak Gjelsvik er opptatt av er Røros sykehus. Han kan nesten ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er for helsetjenestene i kommunen.
– Det er helt unikt for en allmennpraktiker å ha det servicetilbudet som Røros sykehus har på andre siden av brua her. Bare det at man kan rekvirere røntgen av hjerte og lunger og få svar fra St.Olav innen en time gjør at vi kan ha en helt annen kvalitet på det vi gjør enn nesten alle andre norske legekontor, sier han.
Samtidig legger han til at Røros legesenter har langt mer kompetent hjelpepersonell enn det som er normen ellers i Norge. Og at jobben han gjør som fastlege er helt avhengig av samarbeidende hjelpepersonell.
– Vi har dyktige bioingeniører og sykepleiere. Det betyr at vi kan gjøre et mer omfattende arbeid overfor pasientene enn de kan gjøre på et legekontor i byene. De har ofte kun legesekretærer som støttepersonell, sier han.
Hva nå, herr Gjelsvik?
Fremover vil det handle mye om å ta igjen tid med kamerater og kona. Gjerne på tur i fjellet med hunden. Han har også en hel haug med skjønnlitteratur som han ønsker å lese, blant annet Johan Falkberget.
På samme måte som Johan Falkberget oppfattes Gjelsvik av og som en som er hard mot systemer, men sjelden eller aldri mot enkeltmennesker. Per Edgar Kokkvold har sagt at etter Falkbergets mening kunne ingen nå høyere enn å bli et sant og fint menneske.
Det er etter gode ord det gror, sa han, ikke etter småskårenhet og pirkeri: «Det har ennå ikke flyttet verden en lusefjed”.
“Gode ord” er en passende beskrivelse av Gjelsvik sin gjerning som lege og politiker. Gode ord i rørosingenes tjeneste.
