Reidun Båtnes Sødal som nylig vant frivillighetsprisen til Røros kommune vokste opp i et lite bygdesamfunn på Helgelandskysten og kom til Røros etter sykepleierutdanningen i Namsos.
I grenda der Reidun vokste opp i Harangsfjorden bodde det et 50-talls mennesker. “Heilt uti hutiheiti”, som hun sier.
– Jeg er født og oppvokst i Bindalen, helt sør på Helgeland, i Harangsfjorden. Min oppvekst der var nok omtrent slik som folk hadde her oppe. Mamma brukte å si at dere er like isolert uten bil her ved Aursunden som vi er i Harangsfjorden uten båt. Jeg hadde en trygg og fin oppvekst på bondegård med to brødre og mamma som var heime med oss barna, mens pappa var mye i skogen og ute på fiske. Vi hadde kyr, sauer og hester og var aldri opprådd for noe å gjøre, noe som var kjempefint, sier hun.
Reidun gikk på grendaskolen i Harangsfjorden sammen med de andre ungene i bygda.
– Når jeg begynte på skolen var vi 12 elever, og det var delt i småskole og storskole. Når jeg var ferdig etter syv års skolegang så var det en endelt skole med seks-syv elever. Den er jo nedlagt nå da, sier hun.
Etter hun var ferdig på skolen i Harangsfjorden flyttet hun til Namsos for å gå på sykepleierutdanningen.
– Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 19 år for å gå sykepleierutdanningen i Namsos. Etter utdanningen jobbet jeg et og et halvt år der før jeg flyttet til Røros sammen med Berit (Indset). Alle de andre i kullet dro fra Namsos til forskjellige steder og da fant vi ut at vi måtte komme oss avgårde vi også. Valget falt på Røros på grunn av klimaet, jeg skulle herde meg i kulda på Røros fordi jeg ønsket å flytte til Svalbard. Så langt kom jeg ikke da, ler hun.
Reidun flyttet til Røros i 1974 som 24 åring og giftet seg i 1977 med Jørgen Sødal og flyttet til familiegården hans i Sødalen ved Aursunden i 1981.
– Mannen min var veldig aktiv i ungdomslaget med alt det innebar og når han dro ut på aktiviteter så ble jeg jo med. Saniteten var jo på hugget med en gang vi kom hit, slik at det var bare å hive seg med, og det var jo veldig greit for da blir man jo kjent med folk. Har jeg bare vært her på gården og kjørt til Røros så hadde det nok ikke blitt slik, sier hun.
Reidun begynte å jobbe på Røros sykehus i 1974 og har samtidig vært involvert i forskjellig frivillig arbeid siden.
– Jeg begynte å jobbe på sykehuset på Røros i 1974 og der har jeg vært siden, jeg var jo på jobb i går også, jeg stiller opp som som vikar når de trenger hjelp. En del av frivilligheten har vært i Aftenrøden med bingoen, og sanitetsforeningen med alt det innebærer, i tillegg menighetsrådet i Brekken hvor jeg har vært aktivt med i en periode, sier hun.
Formet av oppveksten
På spørsmål om hvordan hun har blitt så hjelpsom og aktiv svarer Reidun at det var måten samfunnet fungerte i oppveksten hennes i Harangsfjorden.
– Det var jo slik inne i fjorden der jeg vokste opp at man måtte hjelpe hverandre og stille opp skulle man få til ting. Vi var jo ikke mer folk der enn at man måtte stille opp. Men det er jo slik at man må gjøre det nå også, det virker som at det ikke skal bo folk i utkantene lenger. Man jo jo bare klore seg fast, ler hun.
Reidun har beholdt barnetroen fra dagene hvor de pugget katekismen på skolebenken i Harangsfjorden.
– Jeg må si at barnetroen er intakt, selv om det har vært av og på i perioder. Men den har bestandig ligget i bunn, vi vart jo grundig opplært i skolen i oppveksten. For min del har troen hatt mye å si. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det skulle vært uten den heller, det hadde vært veldig rart, sier hun.
Reidun er ofte tilbake på besøk i Harangsfjorden der hun vokste opp. I dag er det den ene broren hennes som driver gården, og begge brødrene bor fortsatt der.
– Mens mamma levde og spesielt etter at hun kom på sykehjemmet var jeg der veldig ofte. I sommer var jeg tilbake to ganger og jeg er på farten dit så snart det blir tryggere i været. Etter at brødrene mine blir for gamle til å drive er det ikke sikkert at noen tar over nei, men det får de yngre i familien bestemme, sier hun.
Sjølberget
Etter mannen døde for fire år siden har hun måtte klare seg selv, og det innebærer blant annet å brøyte snø med traktor.
– I år har det vært mye snø slik at jeg må skynde meg å brøyte med traktoren før den blir kram og vanskelig å få unna. Det har vært mye mer snø i år enn det har brukt å vært de siste årene. Hun naboen min måler snødybden, hun har funnet seg en plass inne i skogen som er skjermet for vind, og sist hun målte var det 120 centimeter med snø. Men det finnes ikke tæle i jorda da vet du, så den kommer sikkert til å smelte fort, sier hun.
Reidun ser frem mot lysere dager utover senvinteren og avslutter samtalen vår med å rose de som har plogd Aursundveien så langt i vinter.
– Det er ei kjempetid fremover nå, når vi er ferdig med martnan blir det lyst til klokka seks sei gammelgubban. Aursundveien har vært så fin å kjøre i vinter, dem har vært kjempeflink med den. Vi er kjempefornøyd med plogarn kan du skriv, avslutter Reidun og ler godt.
[metaslider id=»112004″]