Førstkommende fredag, 10. januar skal det være konsert med Unni Wilhelmsen på Thomasgaarden. Hun har hatt suksess på Thomasgaarden før. I 2018 hadde hun tre utsolgte konserter på ei helg.
Unni Wilhelmsen reiser konstant rundt på oppdagelsesferd i Norge med gitarene og de selvskrevne låtene og spiller for folk. Hun spiller på bitte små, norskdesignede gitarer med forsterker, på akustiske gitarer, på sølvskimrende elgitarer med vreng og ekko, eller på piano.
Konsertpublikummet er de første som får høre ferske låter eller coverversjoner av sanger Unni har hengt seg opp i. Repertoaret består for tiden av både norske og engelske tekster, gamle og nye låter, og hun veksler mellom coverlåter av bl.a Joni Mitchell, Lillebjørn Nilsen, Di Derre, Paul Simon, Dum Dum Boys, Sheryl Crow og Mary Chapin Carpenter.
Etter utgivelsen av albumet ‘7’ i 2010, har Unni reist på Skandinaviaturné som bandmusiker med Sissel Kyrkjebø, vært support for Katzenjammer i hele Europa, og i 2012 var hun med i suksessen ‘Postkort fra Lillebjørn’ på Oslo Nye Teater. Etter det har det blitt fotballsanger i Vålerengas 100-års jubileumsforestilling på Oslo Nye (2013), konserter med Steinar Raknes (Stillhouse), Stjernekamp på NRK, og ny trio med Katzenjammers Solveig Heilo og ingeniørveninne Hanne Mari Karlsen. Høsten 2013 ble hun også fast medlem av Di Derre, hvor hun spiller elgitar iført flosshatt.
Våren 2013 ga Unni ut sitt åttende album: ‘Unni Wilhelmsen live with Bodø Rhythm Group featuring Bodø Sinfonietta’, som har fått gode kritikker og kjærlige tilbakemeldinger fra hennes smått overraskede publikum. Her synger hun om Lofoten, tolker jazzklassikere, covrer David Byrne (Talking Heads) og spiller egenkomponert live på flygel. Høsten 2014 ville Drammen Symfoniorkester være med på leken, og arrangerte konsert med bl.a Unni som gjestesolist.
Unni Wilhelmsen har med mer enn 2000 konserter og opptredener i beina gjort det meste og jobbet med de fleste, men det er fremdeles intimformatet hun trives best i. Hun spiller helst på de trangeste, små stedene – hvor hun kan se ansiktene til alle som er der. Det er den næreste formen for akustiske konserter hun liker best. I tillegg til tekstene og musikken, får man gjerne høre historiene bak eller anekdoter om tilblivelsen. Hun greier nemlig ikke å la være å snakke med publikummet sitt, eller prøve å få dem til å le. Hun har spilt på arbeidsplasser, for firmaer og på eventer og for folk i fire verdensdeler. Og blir hun invitert til et hyggelig sted, så kommer hun – med sin flinke lydtekniker som også har lappen på bil. Da er både transporten og godlyden ivaretatt, og folk kan lene seg tilbake og bli med på kveldens musikalske reise mellom melankoli og humor.
