I disse dager feirer Rørosmuseet sin 90-årsdag. Museet sin spede begynnelse startet 22. juni 1930, da en stor utstilling ble åpnet i Aasen-gården, Røros Museumsforening ble stiftet dagen etter.
– Det er utstillingen i Aasen-gården vi regner som starten av Rørosmuseet sin virksomhet. Det er noen viktige år i museets historie og forsvidt også regionens historie dette. Det ene er jo oppstarten og stiftinga som skjedde i 1930, det var et voldsomt fokus, ser vi på bildene så ser vi at det var 1000 mennesker på åpninga. Det var jo også en brytningstid, man så jo at her var det en del ting man må begynne å ta vare på eller så går det føyka, sier museumsdirektør Odd Sletten.
Arbeidet med å bygge opp de kulturhistoriske samlingene tok til i 1930. Først 25 år senere fikk museet permanente lokaler for samlingen i stenhuset ved Doktortjønna.
– Så kan man si at man fikk en ny runde på 50-tallet når man etablerte seg på Doktortjønna og fikk opp et brannsikkert museumsbygg. Steinhuset på Doktortjønna er jo det første ordentlige museumsbygget. Da hadde man samlet en del hus slik at man fikk etablert museumsparken i Doktortjønna området, sier Sletten.
I 1979 ble Olavsgruva åpnet som museumsgruve, og i 1988 ble samlingen flyttet til Smelthytta. De to museumsenhetene ble slått sammen i 1990 og omdannet til en stiftelse. Sletten sier at de to prosessene har vært viktig for utviklingen til museet.
– Så tar hele museumsarbeidet ei ny vending ut over 70-tallet når man begynner å se på Malmplassprosjektet. Sverre Ødegaard skreiv jo to utgreiinger i løpet av 70-tallet om hvordan museumsarbeidet skulle bli fremover. Så ender det på den ene sida opp med Smelthytta som det nye museumsbygget, og det er jo et kjempeprosjekt. Virkelig enormt i forhold til foreningens størrelse og økonomi. Så har du den parallelle prosessen som går rundt Olavsgruva med Bergmannsdagan i 1976 hvor man da ender opp med å ta vare på Olavsgruva og få etablert den som museumsgruve. Så der er to parallelle prosesser som skjer samtidig, som er veldig viktig for museet, sier han.
Oppe i alt dette så blir jo Røros Verdensarvsted i 1980, uten at det egentlig er en veldig stor sak på den tiden. For det første er ikke Verdensarvlista i nærheten av å være like godt kjent da som den er i dag, og det er heller ingen prosess i forkant. Sletten sier at bevisstheten rundt UNESCO og verdensarvstatusen kom utover 2000-tallet.
– Det er nok en viss dialog men det er ingen prosess rundt den innskrivinga. Det er først med utvidelsesprosessen etter år 2000 og opp mot utvidelsesprosessen i 2010 at verdensarvbegrepet setter seg i denne regionen. For det første så får vi en helt annen prosess, kommunene er tungt involvert, det diskuteres hva som er viktig. Det kommer inn internasjonale eksperter her og vurderer hva som bør være med i denne utvidelsen. Samtidig har det skjedd veldig mye med Verdensarvlisten, det har jo blitt UNESCO´s mest populære konvensjon, og det er veldig mange land og steder som ønsker seg inn på denne lista. Så det har vært flere prosesser her som har dratt inn i de retningene som gjør at vi står der vi står i dag etter 90 år, sier han.
Rørosmuseet er i brytningspunktet mellom fortida og fremtida i sitt arbeid med å ta vare på vår historie og kulturarv. Fordi de er med på å bestemme og definere hva som skal fortsette å være en del av kulturarven for de kommende generasjonene. Sletten sier at mye av jobben handler om å se fremover.
– Vi mener at vi er er en viktig institusjon både for å formidle historien, men også for å ta vare på historien. Vi bruker jo å si at museene er jo ikke først og fremst for å ta vare på fortida, vi er jo faktisk for å legge noen føringer inn i fremtida. For oss handler det om å prøve og se inn i fremtida for å finne ut hva våre etterkommere syns vi burde ta vare på, sier han.
