Røros’ turistnæring og fremtidige visjoner kan bygges på skuldrene av en gigant som bør hedres på samme måte som Johan Falkberget, Bergstaden Ziir og Reinsdyret oppe ved museet, skriver filosof og forfatter Anders Indset i dette leserinnlegget.
Fredag kveld og himmelen og Bergstaden viser seg fra sin magiske side. Jeg sitter med min datter fra Tyskland. Hun forstår en del, jeg hjelper med noen små oversettelser.
15 år. SnapChat-generasjon. Fra 21.30 til 00:01 er hun bergtatt.
Og hun er ikke alene. Jeg roper “Bravo!”, prøver å trampeklappe med fot og hånd, mens det føles som om 1000 tilbakeholdne nordmenn egentlig har lyst å skrike ut.
Dette var kvelden da elden brant. For en kveld. For en eld. I løpet av de siste månedene har jeg hatt æren av å besøke Wagner’s verk og «Bayreuther Festspiele’, jeg har sittet med “VIP” i Salzburg og sett «Jedermann”. Men, jeg har aldri følt meg mer tilstede og i live’, enn når jeg kjenner varmen av Røros Tweeds’ mini-ullpledd varme opp baken slik som hjertet mitt gløder på tribunen bak slegghaugan den 28.07.2023.
Tusen takk kjære Røros! Jeg har aldri vært så stolt over å være en del av dette samfunnet.
Sjela i Røros-Samfunnet
I en tid hvor det føles som om alle skal ha noe å sette fingern på, vite noe bedre, være mot noe, kan vi finne noe som vi alle er for? Noe felles å samles rundt? Om det skal være boplikt, om kverulanter og andre besserwissere skal krangle om bygging i Galåen, om destinasjonen skal ta med Tynset og Alvdal – eller det skal hete Røros og Østerdalen, om døra på biblioteket skal være på høyre eller venstre side, eller om personalansvarlig i kommunen skal bli HR-Sjef: Jeg amuserer meg over ‘lokalt krutt’ og ‘mangfoldige vådeskudd’.
For meg, finner vi selve sjela hos mannen med stokken som vandrer rundt på sleggen – inn og ut av scenene – med kun en liten replikk denne kvelden. Han er større enn stykket selv der han i kjent stil ‘snakker’ med alle og lyser opp forestillingen ved siden av Gammel-Ola.
Idet han setter seg ned på benken i bakgrunnen, snur stokken på hodet, fester kroken rundt foten og drar den opp på fanget slik at det ene beinet blir liggende over det andre, snur jeg meg mot min datter og forklarer hvem denne figuren er.
Denne kvelden føles det som om at det aldri har vært viktigere å hedre verk og virke i sin tid. Aldri føles det viktigere å si jeg er for noe.
Nåtidskunst for evigheten
Til sin 90-årsdag i 1970 ble Pablo Picasso den første kunstneren som fikk en retrospektiv utstilling (i Louvre) for å ære sitt livsverk. Kunst var tilbake i nåtiden.
Kjære Rørosinger, budskapet til Elden har en nåtidsrelevans som beveger. Men, det er ikke kun krigen i Ukraina og splittelsen i samfunnet som gjør dette til en kveld og en fremføring vi aldri vil glemme. Det er appellen til sjela i Røros-samfunnet som treffer vår ‘logos’ – gjennom en historisk beskrivelse, vår ‘ethos’ – gjennom forståelsen av hvor meningsløst krig og splittelse er, og vår ‘pathos’ – hvor vi berøres av et stykke skrevet av en kunstner som bør hedres i sin tid.
Rundt denne skapende skikkelsen som over flere tiår har våget å uttrykke sine følelser for noe, og som har brukt lek, moro, kunst og kreativitet som virkemidler, kan regionen med dugnadsånd, stå-på-vilje og fantastiske ildsjeler skape en positiv samlet fjellregion som lar seg begeistre og tør å si “bravo!”.
Røros’ turistnæring og fremtidige visjoner kan bygges på skuldrene av en gigant som bør hedres på samme måte som Johan Falkberget, Bergstaden Ziir og Reinsdyret oppe ved museet. Arfinn med skjegget – Bergstadens Old Stars Bør Børson – som solgte meg min første ‘GI-Joe’ figur på Amneus for 32 år siden, fyller 70 år i 2025.
Det er mye vi kan diskutere, men vi kan bli enige om én ting: Arnfinn Strømmevold bør få sin statue oppe på skansen, eller midt i hjertet av Kjerkgata.
La oss verdsette denne sjelen i hans tid. Dette er jeg for.
Kjære Arnfinn: TAKK.
