Dag: 20. august 2022

Når du ser at Røros får litt ekstra dekning på NRK Midtnytt, skal du ikke se bort ifra at det er rørosingen Erland Knutsen som sitter bak spakene.

Erland er rørosing og faller lett tilbake på rørosdialekta når han er tilbake i traktene, selv om han har bodd i Trondheim like lenge som på Røros. I Trondheim arbeider han ved NRK Tyholt som fotograf, redigerer og Midtnytt-produsent. Han har også  i flere år vært teknisk leder for TV-sendinger i NRK. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Røros i fokus

– Når jeg er på Røros så har jeg dialekta, og da blir jeg lettere «mobbet» hvis jeg ringer hjem til Trondheim, smiler Erland. – Det er snedig det der, for det er jo helt dumt at man skal endre dialekta, fordi man bor et annet sted. 

– Vil du kalle deg selv rørosing?

– Ja, jeg kommer aldri til å kalle meg trondhjemmer, selv om jeg nesten har bodd lengre i Trondheim enn på Røros. Likevel er jo selvsagt hjemmet mitt i Trondheim der jeg bor sammen med familien min med kone og to barn. Så jeg er jo hjemme når jeg er i Trondheim. Røros på sin side kaller jeg «heme», og det er alltid godt å komme en tur hemmat på Røros, selv om jeg bor og også er hjemme i Trondheim, sier Erland.

Norge rundt med kamera på slep

Siden han var 11-12 år har Erland vært interessert i foto- og videofaget, og det var i den alderen at han begynte å gå i hælene på den lokale fotografen Steinar Bendiksvoll fra Røros. Av Bendiksvoll fikk han anledning til å eksperimentere og prøve seg fram som fotograf.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg fikk tidlig lov til å eksperimenterer og være med Steinar på oppdrag. Da videoformatet etter hvert kom mer inn i TV-bransjen, var jeg med og lagde NRK- reportasjer til Norge Rundt og Heia Norge fra rundt om i distriktet, forteller Knutsen.

Etter noen år med freelance-virksomhet og film- og TV-utdannelse i Oslo, kom den filmglade rørosingen tilbake til hjemtraktene.

– Jeg tok hovedutdannelse innen TV og film i Oslo, men så kom jeg tilbake til Røros og gikk på film og teaterutdanning som kortfilm- og animasjonsfilmregissøren Kine Aune sto bak. Aune har laget flere filmer for blant annet NRK Barne-TV. Etter et år som elev hos Aune, ga hun med jobben som teknisk leder. Da hadde jeg ansvaret for den tekniske filmbiten, sier Knutsen.

– Kortfilmfestivalen i Norge startet opprinnelig på Røros, og var et prosjekt med Kine Aune og Steinar Bendiksvoll. Dette prosjektet var jeg også veldig tidlig med på. Det begynte med en kortfilmfestival som ble arrangert på Røros tidlig på 80-tallet, og så ble den flyttet til Trondheim før festivalen videre ble flyttet til Grimstad, sier Erland, – Kortfilmfestivalen er en norsk filmfestival for norske og utenlandske kortfilmer, dokumentarfilmer og nyere film og videoeksperimenter.

Det store, tunge utstyret

Siden 1996 har NRK vært Knutsens arbeidsplass. I mange år var han først og fremst TV-fotograf for nyhetsreportasjer, sport, dokumentarer og direktesendinger i NRK. Etter hvert gikk han mer over til å jobbe som TV-producer og som redigerer for TV og nettproduksjon i NRK med hovedvekt på nyheter.

– I dag er jeg hovedsaklig producer, men jeg er jo TV-fotograf i ryggmargen og brenner for faget. Jeg elsker å være ute og treffe folk, høre historier og kunne fortelle historier med TV-bilder. Jeg har en lidenskap for film- og TV-faglig kvalitet, men det krever ofte tid til å skape godt gjennomarbeidede TV- bilder som gir de beste reportasjene. Det har det de siste årene blitt mindre tid til i de fleste medier – også i NRK. Tidene har forandret seg; Vi springer jo bare fortere og fortere, og bruker mindre og mindre tid på det fotofaglige innholdet, sier Knutsen, og fortsetter, – De fleste i dag løper rundt med et lite kamera eller en mobiltelefon. Jeg er ikke så glad i det, så jeg bruker ofte det store, tunge kamerautstyret de gangene jeg fotograferer. Det gir bedre bildekvalitet og mye mer kontroll på det du gjør med kameraet, forklarer Knutsen.

– Har arbeidshverdagen din forandret seg mye med årene?

– Den har forandret seg voldsomt. Før så var vi et TV-team ute på journalistiske oppdrag. Teamet besto som oftest av en reporter og en fotograf som sammen laget en TV-historie, men nå er det mer og mer sånn at en person jobber alene ute på jobb. Da blir det mye travlere, når bare en person både skal ta bildene, intervjue, gjøre research og redigere sammen stoffet. Tidspresset er ofte enormt høyt og kravet om å levere til både TV, radio og nett døgnet rundt er stort. Da må du bare stå på, og det kan ofte gå utover den journalistiske kvaliteten, mener Erland, og beskriver hvordan arbeidshverdagen pleide å være:

– Før reiste vi ut i team og gjorde opptak, dro tilbake til NRK og redigerte reportasjen. Vi var avhengig av å kjøre tilbake til Trondheim for å redigere reportasjen. Det var i mange år ikke noen mulighet til å redigere der vi var og sende reportasjen tilbake til NRK. Siden den gang har det over tid skjedd en teknisk datarevolusjon i medieverdenen som jeg har vært heldig å få være med på. Nå kan vi sjonglere med opptakene og sende stoffet fra hvor som helst, sier Erland, – Nå kan vi for eksempel dra til Røros, gjøre opptak, redigere her og sende reportasjen tilbake til Tyholt, Oslo eller hvilket som helst annet NRK-kontor. Vi kan også når som helst og fra hvor som helst sende TV-bilder ut på direkten i sendinger. Det kunne vi ikke før. Det er viktig å ikke sitte fast i fortida. Det gjelder å henge med i en teknisk spennende utvikling som stadig åpner for nye muligheter på godt og vondt i en travel NRK-hverdag, selv om den etter min mening også kan begrense den journalistiske og tekniske kvaliteten, mener Knutsen, og tilføyer:

– Uansett er jeg takknemlig for alt jeg har fått vært med på i løpet av alle mine år i NRK. Jeg har ikke kjedet meg en eneste dag på jobb.

Planleggingen av bompengeutredningen for fylkesveg 30 Støren-Røros er i rute, men til hvilken pris for innbyggerne på strekningen.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Man kan lese at bompengeprosjektet har en ramme på rundt 1,5 milliarder kroner for å pusse opp en sliten fylkesveg.
Prosjektet skal gi bedre trafikksikkerhet og framkommelighet for alle trafikantgrupper på vegen. Dette høres jo bra ut, men hva er kostnadene for de som er avhengig av bilen?
Bompengetaksten blir 161 kroner på strekningen og dette sier at man må sette foten ned.

Midtre Gauldal sentraliserer mere av fellesskapet til Støren sentrum og folk er tvunget til å bruke bilen for å utføre nødvendige oppgaver. De fleste av service-oppgavene legges til hovedsenteret Støren og mange har også sitt arbeide der.

Det samme gjelder andre veien hvor folk i Holtålen har sitt arbeide på Røros og må benytte egen bil.

Det er et faktum at fylkeskommunen heller ikke har vist noen distriktsvennlig politikk når man har planlagt behovet for å bruke kollektivtransport langs denne strekningen Støren – Røros.

Pensjonistpartiet er sterkt imot at innbyggerne i Midtre-Gauldal, Holtålen og Røros må betale så høye bompenger når alternativet med billig og godt kollektivtilbud ikke eksisterer.

Det må innføres så lave bompenger for beboerne i disse kommunene, slik at man ikke lider så hardt pga den sentralisering som er gjort.
De fleste er avhengig å forflytte seg med bil for å utføre nødvendige ærend som man tidligere kunne ha utført mye av i sin egen grend.

Svein Otto Nilsen

Gruppeleder for Pensjonistpartiet i trøndelag fylkesting.

Pete Brown (1921-2001) var en anerkjent jazzmusiker lenge før han kom til Røros i 1980, men ble fort en del av det lokale musikkmiljøet.

Det var som trommeslager og orkesterleder at Pete Brown først markerte seg, og ble kjent som en av Norges fremste swingtrommeslagere på 1950- og 60-tallet.

Før han kom til Røros hadde han spilt med storheter som Louis Armstrong, Ella Fitzgerald og Dizzy Gillespie, og ble blant annet kåret til Norges beste trommeslager i 1952, men det var først i 1999 at den etterhvert legendariske trommeslageren ga ut et album med sitt eget navn, Pete Brown trio med venner.

Alle visste hvem Pete var

Pete Brown trio besto av Pete Brown på trommer, Åsmund Snortheim på bass og Stein Ødegård på gitar. Ødegård har spilt mye med Brown, og mener at det sjeldent eller aldri har vært musikere av Brown sitt kaliber på Røros.

– Han hadde spilt med de fleste, og kjente veldig mange. Han kjente jo alle de store gutta. En gang satt vi på Øra hjemme hos meg og så på et Michael Jackson-program, også kom navnet på produsenten Quincey Jones opp, og da sier plutselig Pete at, – ja, han der Quincey Jones han er en ganske hyggelig type, forteller Ødegård, – Det var typisk Pete.

Allerede før Stein flyttet til Røros i 1983, visste han godt hvem Pete Brown var.

– Når jeg bodde i Oslo så visste jeg om Pete, og jeg hadde hørt mye om han før jeg flytta til Røros i 1983. Han var en legende blant alle jazzmusikerne i Oslo. Alle visste hvem Pete var, forteller Stein.

I følge Ødegård var det tilfeldig at Brown valgte å flytte til Røros. Det hadde visst stått mellom to steder, og trommeslageren hadde kastet mynt og kron og endte opp på Røros.

– Etter han kom hit så spilte han med lokale folk, for det var typisk Pete; selv om han hadde spilt med alle de store stjernene så var det ikke noe problem å spille med oss lokale amatører. Det var liksom helt greit, forklarer Stein.

En ære å få lov å spille med han

– Da vi hadde Pete Brown trio fikk vi spilt inn en CD, og det var Åsmund Snortheim som kom med ideen, for han syntes det var litt synd at Pete ikke hadde sitt eget navn på et album.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– For oss som spilte sammen så var det et vanvittig savn når han ble borte. Det var en ære å få lov å spille med han, og vi ble ganske godt kjent etterhvert, forteller Stein.

– Er det mange musikere vi har hatt på Røros som er av det kaliberet?

– Nei, kort og godt nei. Han er nok den største vi har hatt oppå her, vil jeg tro, sier Stein.