Dag: 30. juli 2022

Museumsdirektør, Tone Rygg, synes Røros er finest når det er huggubuver, og mener at det er en fallgruve for museer å bare jobbe med fortiden.

Tone Rygg er fra Voss og er utdannet historiker. Nå arbeider hun som museumsdirektør ved Rørosmuseet, hvor hun har jobbet i ulike stillinger i 22 år.  

Om sommeren går Tone mye tur med hunden, og liker seg godt til fjells. Da blir det noen vestlandsturer hvor hun liker å oppsøke et litt brattere landskap.

– Det beste er når det er varmt og godt i været og man kan sette seg med kaffekoppen og nyte temperaturen. Det har det kanskje ikke vært så mye av nå i sommer da men, ler Tone, men det er det aller beste, og da spiller det lite rolle hvor du er, så du kan like gjerne være hjemme som i syden.

Huggubuver

Selv om Tone trives godt i sola på sommeren, tar det ikke langt tid før hun også trekker fram vinteren på Røros

– Det aller fineste er i januar når det er huggubuver, sier Tone, – Det er det jeg liker aller best. Det er mye finere enn vår og sommer på Røros, for på sommeren er det veldig mange steder som er fine. Når det er skikkelig ruskevær på Røros, og du ikke er avhengig av å måke fram bilen, det synes jeg er godt.

– Du har vært her i 20 år, føler du deg som en rørosing etterhvert?

– Nå har jeg unger som er oppvokst her, men en vossing blir aldri noe annet. Det er med vossinger som med rørosinger, rørosinger blir aldri noe annet enn rørosinger, og vossinger blir aldri noe annet enn vossinger, ler Tone, – men jeg føler meg ganske hjemme på Røros, det gjør jeg. Det er mange trivelige folk, og det er en plass hvor det skjer masse. 

– Det er klart at å jobbe på et museum på Røros er ganske spesielt. Det er spesielt med Røros at det historiske er så aktuelt i alt som skjer, og det betyr også at museet ofte er med og bidrar i dokumentasjonsarbeidet eller får noen andre oppdrag, og det tror jeg ikke du finner på alle typer museum av denne størrelsen her i alle fall, sier Tone.

Historien i samtiden

– Med utstillingene Hvem eier historien og Blanke ark samspiller historien med samtiden. Kan du si litt om tanken bak det?

– Jeg synes det er kjempeviktig at museene er med i samtiden, og at vi bruker historien eller mangelen på historie til å belyse aktuelle tema i samtiden. Det er kanskje noe av det som trigger meg mest som historiker, sier Tone, og forklarer, – Det er når historien har relevans. De utstillingene er veldig forskjellige i så måte, for Hvem eier historien handler om en historieomskrivning vil jeg nesten påstå, i forhold til den samiske historien, og det er en diskusjon som pågår. Det er sjelden at historien er så aktuell, som i forhold til den samiske historien, fastslår Tone.

– Når det gjelder Blanke ark så handler det om en historie som etter alle antagelser må ha funnes. Det er ingen grunn til at vi ikke har hatt homofili i all tid, men den historiske dokumentasjonen finnes knapt. Noen klarer å lete fram dokumentasjon, men vi har ikke noenting i vår samling eller vårt arkiv som forteller noe om den delen av historien. Om vi noen gang klarer å få så mye historisk dokumentasjon skal vi kanskje ikke ha så veldig stort håp om, men da er det i alle fall viktig at vi begynner å dokumentere nå.

– Så arbeidet med historien handler også om å dokumentere samtiden?

– I aller høyeste grad, og det er kanskje noe av det viktigste vi gjør. Og det er en fallgruve ved et museum og, at det er veldig lett å bli sittende og jobbe med eldre dokumentasjon – og det skal vi jo -, men vi må ikke glemme at vi har en samtid som og skal dokumenteres. vi må ikke risikere at vi i framtida sitter med store gap fordi vi glemmer samtida, sier Tone.

Med cirka 100.000 følgere på sosiale medier, har Arkitekturopprøret blitt en betydelig stemme i den offentlige debatten om arkitektur. Nå skaper planene for det nye biblioteket på Røros begeistring blant medlemmene.

Bevegelsen er et opprør mot grå og firkantede bygninger, hvor mennesker som ønsker en mer fargerik og tradisjonsbasert arkitektur samles. Opprøret har sett seg lei på blanke fasader og naken betong.

Kun positiv omtale

På Arkitekturopprørets Facebook-gruppe har Røros blitt omtalt flere ganger, og denne gangen er det planene for det nye biblioteket som blir diskutert. Med nesten tusen likerklikk, og et stort engasjement i kommentarfeltet, vekker saken åpenbart interesse blant Opprørets medlemmer.

Saher Sourouri er en av administratorene for Arkitekturopprøret. Sourouri omtaler Røros som Norges beste på stedsutvikling, og hyller planene for det nye biblioteket på Røros.

– Vi har skrevet om Røros før, og det er et av de få stedene i Norge som stort sett bare får positiv omtale hos oss. Røros er et sted som hele Norge har et forhold til og mange er opptatt av hva som skjer der, så at nye bygg på Røros engasjerer er ikke overraskende, forklarer Sourouri. 

Biblioteker som vaskehaller og rustne matbokser

I det siste har det dukket opp flere bibliotekbygg som har fått sterk kritikk av Arkitekturopprørets medlemmer.

– Nå har vi sett flere nye bibliotekbygg dukke opp som blir kritisert i Arkitekturopprøret; Vi har Deichmanske, som har fått ros for hvordan det ser ut på innsiden, men som har blitt sterkt kritisert for fasaden, også har vi Lillestrøm, som ser ut som en rusten matboks, og Sarpsborg, som ligner på en vaskehall. Da er det naturlig at planene for biblioteket på Røros blir godt tatt imot hos oss, sier Saher, og utdyper:

–  Når det kommer til spesielt bolig- og kontorbygg, pleier arkitekter ofte å unnskylde seg med at – Nei men vi bestemmer ikke alt her, dette er en oppdragsgiver som har veldig stramt budsjett og strenge føringer. Men når det kommer til kulturbygg og bibliotekbygg, så er det som regel det offentlige som er oppdragsgiver, og da får arkitekter ofte større spillerom, og deres egen visjon kan i større grad blir realisert. Men så ser vi at ikke engang da blir byggene noe vakrere, forklarer Sourouri.

Flere steder burde gjøre som Røros

Bevegelsen kritiserer bygg som står i kontrast til eksisterende bebyggelse, og vil at nybygg skal stå i stil med omgivelsene. Tidligere har Domus-senteret på Røros blitt godt mottatt i Opprørets kanaler. 

– Du ser hva som skjer andre steder i Norge som kanskje burde hatt like sterke politiske føringer som Røros, men som har fått endret karakter og blitt mye mer ordinære steder, sånn som Risør eller Drøbak, sånne steder som hadde hatt godt av å gjøre noe av det samme som Røros har gjort, forteller Sourouri.

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Bidraget er skrevet av Anne Marie Pedersen

Høsten – en slutt – men også en begynnelse
Sommeren er over.
For noen og enhver – en nytelse.
Hverdagen starter – for noen en befrielse.
Ny skole, ny klasse, ny lærdom – nye oppdagelse.
Fjelltur, bærtur, sopptur – for mange en berikelse.
En tid for påfyll og ny energi,
Før vinter og mørke blir høstens avsluttelse.

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.

Bergmannen og hans hustru

– Jeg pleier å starte her med Bergmannen og hans hustru. Det er mange som lurer på om det var en italiener som laget den. På baksiden står det Donaldi. Du vet, det var jo mange i en periode ute i Europa som på 1970-tallet trodde at vi hadde en statsminister av italiensk herkomst: Brattéli. Men vet du hva Donaldi het til fornavn da? Han het Sivert og var fra Oppdal. Bergmannen og hans hustru ble laget av en som het Sivert Donali i 1965, forklarer Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rørosfargene

– Det jeg fokuserer litt på, avhengig av hvilken gruppe jeg har med meg, er husfargene på Røros. Vi har tre hovedfarger, den røde, som nå blir kalt Røros-rødt, også er det oker-fargen, også må det ha vært – uten at jeg er helt sikker på det – billigsalg på grønnmaling i 1937. Grønnfargen er skremmende når den er stor, men når den er liten er den fin. Sjå på her, på irret, når de ser det sier folk, pittoresque, patina. Men når de kommer opp og ser Sangerhuset så blir det noe helt annet, sier Leif.

Fattighuset

– Så pleier jeg å si: Det er ikke sikkert dere har lagt merke til det men hvis du ser på gata her,  så er det noen steiner, og det er mange som spør om det er rester av et fortau. Neida, for når du kommer på hjørnet der, så ligger steinene i en vinkel, så går de nedover. Så her har vi i gata merket opp at her sto det et stort tømmerhus på 1920-tallet, og det er det ikke alle som legger merke til, forklarer Hagen.

I parken på Nilsenhjørnet sto en gang fattighuset. Der fikk de fattige fire kroner til mat hos handelsmannen hver måned. Fattighuset ble revet i 1946, og parken ble anlagt i 1962.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Se på veggen der, der står det Røros Samvirkelag. Gammelt folk vet jo hva det er for noe. Men spør du ungdom, samvirkelag? så har de ikke hørt snakk om det vet du. Men hva med S-laget? nei, det har dem heller ikke hørt om. Men så prøver jeg da, dere vet jo sikkert da, hvor det største og viktigste S-laget var hen? Var det på Røros? neida, det var S-laget på Stiklestad, sier Leif, og legger til:

– Vi er innenfor et antikvarisk verneområdet, så her får vi ikke gjøre som vi vil. Samme hva som skjer inne i det bygget der, skal vinduene være likens, og det skal stå Røros samvirkelag.