Dag: 1. mai 2022

Etter to år med pandemi kunne 1. mai i år endelig feires igjen. Det var god oppslutning på årets arrangement på Røros. Dagen startet med kransenedleggelse ved Arbeidermonumentet og Falkbergetsgrav på øvre kirkegård. Litt senere var det samling på Nilsenhjørnet der det var musikalske innslag ved Andreas Sandnes, og Røros Janitsjar. Det var appeller ved Astrid Reistad som er leder for LO Røros og Holtålen, og Hanne Hauge, og Julie Engtrø fra Røros SV.

Etter appellene gikk årets 1.mai-tog fra Nilsenhjørnet via Kjerkgata til Eldresenteret, der feiringen fortsatte med sosialt samvær. Dagens hovedtale var ved Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet. I tillegg var det appeller ved Hanne Hauge fra Røros SV, og Ida Østby fra Røros AUF. Og det var kulturelt innslag ved Oskar Tørres Lindstad og Harald Hauge. Arrangementet ble ledet av Jens Ivar Tronshart.

I dagens appeller var krigen i Ukraina et tema som ble tatt opp, og årets hovedparole var «Stopp krigen i Ukraina». Loddsalget i Eldresenteret gikk til Norsk Folkehjelp sitt arbeid.

-I Norsk Folkehjelp vet dem at det er folk som forandrer verden. Folk forandrer verden ved å stå opp for seg selv og dem rundt seg, ved å påvirke steg for steg ved å organisere seg og stå sammen. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har hjerteskjærende bilder og historier nådd oss. Bombing av sykehus, boliger i ruiner seksualisert vold, døde mennesker i gatene og enorme ødeleggelser. Det vi nå er vitne til i Ukraina er forakt for folkeretten. Selv i krig finnes det spilleregler. Det er forbudt å sikte på sivile. Det er forbudt å ikke skille mellom sivile og militære mål. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste humanitære mine og eksplosiv rydde-organisasjoner. Fra dag en har de fulgt med for å identifisere bruken av forskjellige våpen. Det går kaldt nedover ryggen når vi hører om trusler om atomvåpen. Vi forsvarer de internasjonale forbudene mot landminer og klasevåpen, og roper ut at sivile må beskyttes bedre. I det øyeblikket det er mulig å gå inn i Ukraina å rydde miner er folkehjelpen klare. Allerede nå har folkehjelpen levert førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr for mineryddere i Ukraina. I tillegg så jobber de med en plan for humanitert arbeid for samarbeid med lokale organisasjoner, og så jobbe de her hjemme med å ta imot flyktninger som kommer på en verdig og god måte. Mennesker på flukt er mennesker i krise uansett hvor de kommer fra. De fortjener å bli møtt med solidaritet og respekt, sa Astrid Reistad i sin appell.

Hovedtaler på 1. mai på Røros var Sverre Myrli (AP), som har vært på Stortinget i mange år. Han kom på Stortinget i 1997. I løpet av disse årene har han sittet i ulike komiteer, i dag sitter Myrli i Næringskomiteen. Han har stort engasjement som samferdselspolitiker på Stortinget.

-Veldig ofte når det nærmer seg 1. mai så hører vi fra høyresiden, kanskje det nå er ungdom fra Unge Høyre og Fremskrittspartiets ungdom som snakker om at 1. mai har utspilt sin rolle. Det er ikke behov for 1. mai lenger. Det har jeg faktisk ikke registrert i år. Det er kanskje ikke så rart da vi ser verden rundt oss. For mer enn noen gang i den i den situasjonen som Europa nå er i så er det behov for internasjonal solidaritet, og det er behov for 1. mai. Arbeiderbevegelsen er jo en internasjonal solidaritetsbevegelse. Vårt engasjement og våre verdier stopper ikke ved våre landegrenser. Derfor er det ekstra godt og ekstra viktig å komme sammen 1. mai i år, særlig når det er tre år siden forrige gang vi fysisk var samlet, slik startet hovedtaler Sverre Myrli sin 1. maitale i Eldresenteret.

Her er noen bilder fra 1. mai på Røros 2022:

Samlesak: Rørosnytt har tatt en prat med et lite utvalg av lokalpolitikere og spurt hva 1. mai betyr for dem.

Marit Ose

Hva betyr 1. mai for deg?

– For meg er 1. mai dagen der alle kan si høyt og tydelig ifra, og et symbol på arbeidstakeres rettigheter, frie vilje og identitet. Vi må tørre å komme med konkrete budskap så ikke dagen vannes ut til en dag for frasemakeri og ønskedrømmer. Mange har også ei lang arbeidsøkt i heimen etter endt arbeidsdag.

Balansen mellom jobb og hjem må ivaretas for hver enkelt, og solidariske ledere gir et varmere samfunn. Det har heldigvis skjedd mye siden 1670 da Spell-Ola dro til København på vegne av arbeiderne, men nå er det nye tider og nye kamper.

Hva er din hovedparole?

– 1) Grenseløs solidaritet. 2) Gi barnehageansatte lønn og tid!

Hvorfor er akkurat den viktig for deg?

– 1) Vi er alle like mye verdt, på tvers av alle grenser og økonomisk status. Flyktninger skal ha klær, hus og omsorg, og både minstepensjonisten og milliardæren skal ha hjelp til å komme seg ut av en depresjon.

2) Uten barnehagene går både likestillinga og næringslivet nedenom og hjem. De som passer på, oppdrar og utdanner våre aller minste blir viet ALT for liten oppmerksomhet. Det er flaut at denne avgjørende brikken i samfunnet vårt har så lav status. Så jeg sier: -Rop ut eller skriv en plakat! Det er din fordømte rett! Og organiser deg.

Mona W. Slettum og Anette Trønnes

Hva betyr 1. mai for dere?

– Det er Arbeidernes dag og det er en dag som bør feires fordi vi har mye å glede oss over i norsk arbeidsliv.

Vi har et trygt, godt og velorganisert arbeidsliv med stor grad av kontroll og innflytelse over egen arbeidssituasjon. Det er ikke en selvfølge å ha dette å glede seg over og resultatene har kommet med blant annet det organiserte trepartssamarbeidet som vi har i Norge. Trepartssamarbeidet skal sørge for at alle parter kommer til orde og får legge fram sitt syn på arbeidsrettsområdet og mer generelle økonomiske og samfunnspolitiske saker.

Med Høyre i regjering ble bl.a yrkesfag styrket og flere lærlingeplasser opprettet og det ble innført fri rettshjelp ved usaklig oppsigelse og lønnsinndrivelse også for de som ikke er fagorganiserte

Hva er deres hovedparole?

– Vi må sørge for at folk har den kunnskapen og kompetansen som behøves i fremtidens arbeidsmarked. De som ikke har nok kompetanse, må få tilbud om påfyll.

Med Høyre i regjering ble blant annet yrkesfag styrket og flere lærlingeplasser opprettet, dette er viktig for oss i Røros Høyre i fortsettelsen også.

Hvorfor er akkurat den viktig for dere?

– Det er viktig for den enkelte innbygger i Norge å ha en å jobb å gå til. Dette bidrar til redusert utenforskap og økt verdiskapning i Norge. For oss er det derfor særdeles viktig at yrkesfag er styrket og at yrkesfag og lærlingeplassser forblir et satsningsområdet uavhengig av hvilken regjering som styrer landet vårt.

Stein Petter Haugen

Hva betyr 1. mai for deg?

– 1. Mai betyr for meg at vi skal feire de seirene som er vunnet og som er kjempet frem av arbeidere og fagbevegelsen verden over. Dagen er en internasjonal dag som betyr at vi må reflektere over og vise solidaritet med resten av verden. I år går mine tanker til Ukraina og det ukrainske folket.  

Hva er din hovedparole?

– Min hovedparole blir ja til ren norsk mat. At vi må heve lønnsomheten i norsk landbruk og et sterkere vern av matjorda.  

Hvorfor er akkurat den parolen viktig for deg?

– Denne er viktig nettopp for å sikre at vi er selvforsynt med norsk kortreist og ren mat. I en verden som blir stadig mer urolig er det viktig at hvert enkelt land i størst mulig grad produserer mat til sin befolkning og blir mindre avhengig av import. 

Marianne Moseng Breigutu

Hva betyr 1. mai for deg?

– 1. mai for meg er en dag som markerer internasjonal solidaritet. Det er med arbeideres rettigheter som med kvinners rettigheter, de rettighetene vi har er ikke sikret for alltid. Det er heller ikke alle har like gode arbeidsforhold som oss i offentlig sektor i Norge, verken i Norge eller i resten av verden. 

Hva er din hovedparole?

– De siste åra har jeg gått bak «Nei til atomvåpen». Den parolen er viktigere nå enn noen gang og en sak jeg brenner for. 

Hvorfor er akkurat den parolen viktig for deg?

– Nest etter antibiotikaresistens, er atomvåpen det skumleste ordet jeg vet om. Historien har vist oss at å slippe en slik bombe har vidtrekkende konsekvenser, både over geografiske avstander og over tid.

Hanne Hauge

Hva betyr 1. mai for deg?

– Arbeidsmoral, arbeidsfellesskap og arbeidsglede har alltid betydd mye for meg, lenge før jeg fikk min første betalte jobb. Gleden over et godt utført arbeid, gjerne sammen med andre, er noe av det jeg setter høyest fortsatt. Etterhvert vokste fagforeningsbevisstheten seg sterkere, og jeg ble mer og mer glad i tradisjonen og historien rundt 1. mai.

Nå regner jeg dagen som en av de viktigste vi har. Pandemien har vist oss nødvendigheten av et trygt og regulert arbeidsliv. Dessverre erfarer vi også at ingenting av det vi har kan vi ta for gitt. Vi må kjempe for rettighetene våre hver eneste dag.

Hva er din hovedparole?

– Trondheim LO har laget en parole for dagen som lyder “For frihet, likhet og et folkestyrt sosialistisk Norge”. Hvis jeg må velge meg en parole blant alle små og store kamper som må kjempes, så tar jeg denne. Det oppsummerer ganske greit hva jeg synes er viktig.

Hvorfor er akkurat den viktig for deg?

– Jeg er helt overbevist om at det beste for oss mennesker er å ha det godt sammen. Lykken ligger ikke i å være rik omgitt av fattige, eller vellykket i en verden der få lykkes. Jeg tror at lykken finnes der man deler den med andre. Og da må alle ha det bra, så enkelt er det. Derfor er det viktig å kjempe ikke bare for mine egne rettigheter, men for like rettigheter for alle, både nasjonalt og internasjonalt. Frihet og likhet, de to henger sammen.

Oscar Tørres Lindstad

Hva betyr 1. mai for deg?

– Første mai er først og fremst en dag for å komme sammen med gode venner i fagbevegelsen, og føle på samholdet rundt vår ideologi og vår fremtidstro. Men det er også en ypperlig dag for refleksjon over de kampene som er kjempet for den friheten og velferden vi lever med i dag.

Hva er din hovedparole?/hvilken parole er viktigst for deg?

– I år er det i tillegg til «Stans krigen i Ukraina» viktig å rope «Styrk norsk matproduksjon».

Hvorfor er akkurat den viktig for deg?

– I et solidaritetsperspektiv må vi ta innover oss at vi ikke kan basere oss på å importere matvarer fra andre deler av verden. Spesielt når Europas kornkammer rammes av krig må vi innse viktigheten av å utnytte våre egne naturressurser for å produsere mest mulig trygg, norsk mat her hjemme.

Per Arne Gjelsvik

Hva betyr 1. mai for deg?

1. mai betyr ikke så mye for meg personlig, men jeg har stor respekt for at dagen er viktig for mange mennesker og jeg er opplært til å heise flagget. Jeg har sans for det internasjonale perspektivet.

Hva er din hovedparole?

Krig er gammeldags! Ja til demokrati! Russland ut av Ukraina! 

Hvorfor er akkurat den viktig for deg?

– Solidaritet med den som lider er jo grunnideen 1. mai. Nå er det Ukrainas befolkning som opplever død og ødeleggelser. Derfor må dette være sentrale paroler i år. Ellers er internasjonal solidaritet rundt klimasituasjonen viktig.

Nord-Østerdalsfotballens El Clásico, 100 års fotballkrønike

Jan Kåre Moan omtaler boka Hundreårskrigen:

Kjell Aukrust ble viden kjent for sin beskrivelse av forholdet mellom Tynset og Alvdal. Hans ærend var å være morsom, og historiene var nok mer et resultat av frodig fantasi enn virkelighetens verden.  Men den til dels bitre rivaliseringen mellom Tynset og Røros, derimot, den har vært reell nok i mer enn et hundreår, og den har aldri vært nærmere beskrevet – før nå.

Og sjøl om mye av det han skriver om viser seg å bli ganske så humoristisk i etterpå-klokskapens lys, har det ikke vært Jon Ole Hokstad’s ambisjon å gi ut ei morsom-bok. Nei, Hokstad er av opprinnelse en nøktern tylldøl som søker å bidra med en fakta-orientert og balansert fremstilling av et betent naboforhold, slik det utspant seg på ett område: fotballen. Med sin bok «Tynset vs. Røros, Nord-Østerdals-fotballens El Clasico», stikker han handa, eller kanskje riktigere penna, rett inn i «kveksbolet». Modig gjort! Og la det være sagt med en gang: Om noen skulle gjøre det, måtte det nettopp være en skrivefør person som sjøl ikke har tilhørt noen av partene, men samtidig vært såpass tett på at han til fulle har fått med seg den følelsesmessige intensiteten i drakampen. 

Starten

Hokstad tidfester «krigsutbruddet» til 17. august 1913. De nystartede fotball-lagene hadde møtt hverandre i all fordragelighet to år tidligere, men 1913-kampen, hvor hjemmelaget vant 9-1, ble av det dramatiske slaget skal en tro Røros-avisa Dovre sin fremstilling: «Tønsetingene spilte som de værste barbarer». Men virkelighets-oppfatningen i Østerdølens spalter var en noe annen: «Dersom rørosingerne ikke kan taale et nederlag uten at optræde som de nu har gjort, vil det sikkert tjene sportens interesser bedre at de sitter i ro hjemme paa Røros». Kranglingen fortsatte og ei skrekkens liste over rørosspillernes kvestelser kom på trykk i Retten som bevis på tynsetingenes råskap. Det førte til motinnlegg med påpeking av at alle de påstått lemlestede rørosingene, «med unntak av M. Sollie», ble observert i «sagte vuggende vals» med tynsetjentene på festen i Rambu etter kampen. (Det stod nå ikke verre til med dem enn at de var i stand til å prøve seg på jentene våre!) 

Nå er det vel en del som tyder på at rivaliseringen mellom de to regionsentrene begynte før 1913. Men at fotballens inntog ble en beleilig anledning for kanalisering av innestengte holdninger, hersker det liten tvil om. En avgrenset slagmark (les: fotballbane) med hissige patrioter på sidelinjen (les: tilskuere) og kjempende gladiatorer (les: spillere) iført ulike kampuniformer (les: drakter), ga perfekte muligheter for utløp av oppsamlet frustrasjon, og den skjellsettende fotballkampen i 1913 kom helt klart til å bli den synlige starten på ei bitter og langvarig rivalisering mellom Tynset og Røros 

Formidabel jobb 

Boka handler om hundreåret 1911-2011, og tar for seg resultater og kommentarer for hvert eneste år, bortsett fra krigsperiodene 1914-16 og 1940-45. Også disse periodene er omtalt, men aktiviteten var da, naturlig nok, sterkt redusert som følge av de politiske omstendighetene. Hovedfokuset er på Tynset og Røros, men de andre laga i fotballkretsen omtales sjølsagt i den grad de hadde avgjørende innflytelse på tabellposisjoner og viktige hendelser (som f.eks. Gå-På, Brekken, Folldal og Alvdal).

Det blir mye fakta i ei slik bok, og Jon Ole Hokstad har gjort en formidabel jobb med gjennomgang av gamle avisreferater og innhenting av resultater og tabeller. Han har også foretatt et krevende identifiseringsarbeid av spillere på de mange lag- og situasjons-fotografiene. Bildematerialet er derfor både morsomt og historisk betydningsfullt.  Mange, både på Tynset og Røros, vil helt sikkert kjenne igjen seg selv, lagkamerater eller spillere de har sett i aksjon på fotballbanen. I tillegg gir det mulighet til å knytte et ansikt til fortidas gamle helter. 

Aviskampen

Avisfeiden mellom Østerdølen og Rørosavisene, var på mange måter en egen duell i kjølvannet av oppgjørene på banen, og det er i de høyst subjektive kampreferatene at fordommer og stereotypier avsløres. Ifølge Hokstad roet dette seg noe ned etter den siste krigen. Arbeidets Rett fikk lokalkontor på Tynset, Østerdølen la mer vekt på kampene sør i fylket og Hamar Arbeiderblads kontor på Tynset innledet et samarbeid med Retten, noe som, førte til at «frontene ble mindre klare, sports-journalistikken kanskje mer objektiv og journalistenes lojalitet til lag svekket».

Men «pressefotballkrigen» blusset fremdeles opp med jevne mellomrom, og også enkeltspillere fikk gjennomgå i avisspaltene. Høstkampen på Nytrømoen i 1954, som hjemmelaget vant 2-1, ble en tøff batalje, og Fjell Ljom var ikke nådig: For det første var ett av Tynsets mål klar off-side, for det andre rettet avisa et voldsomt personangrep mot Morten Bjørnsmoen:  «Bjørnsmoen brukte alle midler og knep for å få tak i ballen. Det er rart at den samme mannen får delta i en fotballkamp. Etter vår mening burde han ikke få være med».  

I Retten kunne en heldigvis etter hvert lese mer fornøyelige kommentarer da signaturen «Jonny» dukket opp i spaltene (Jon Nyplass, 1928-68). Disse tok brodden av den verste sjåvinismen, og ble en kjærkommen pressefaglig fornyelse. Jonny oppsummerte kampene på ekte rørosdialekt, og etter at hjemmelaget hadde feid erkefienden av banen på Øra i vårkampen, 1959 (4-0), avslutter han slik: «Så prøvd n Roald å ærte på si n Gert, men det gikk itj. Da va n Ericson i vei å førrtærde n at slik gjer vi det itj mot frammundan. Ætte at n Ole Bakar putta to knallharde kvetebolla i Tynset-målet dabba det hele tå». (Ericson var dommer Leif Ericson, vår anm.)

Flere lag, mer saklighet

Så er det er liten tvil om at i de 2-3 siste ti-åra før tusenårsskiftet gikk fotball-forholdet mellom Tynset og Røros i en noe mer forsonende retning. Det skyldes sikkert flere faktorer. Lagene havnet tidvis i forskjellige divisjoner og også de andre klubbene, som Alvdal, gjorde seg mer gjeldende. At tynsetingen Terje Moe, som var en av kretsens beste spillere på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, meldte overgang til Røros og i sterk grad bidro til at Plassryssen spilte seg opp i 3.divisjon i 1971, vakte nok i utgangspunktet mye harme på Tynset, men på sikt medvirket det utvilsomt til å dempe motsetningene. I forbindelse med jubileumskampen på Tynset i 2001 (90 år etter det første oppgjøret) arrangerte røros-legenden Atle Ødegård (da som journalist i Retten) et mimretreff mellom tre andre legender: Gert Aas og Morten Bjørnsmoen fra Tynset og Stein Solli fra Røros. De ble selvfølgelig ikke forlikt om hvilket lag som hadde vært best, men var skjønt enige om at det etter hvert hadde utviklet seg et godt vennskap spillerne imellom, sjøl om det fremdeles kunne være ampert på tribunene og avisene fortsatte med å bære ved til bålet.

Dommere og dømming.

I sentrum av det hele var dommerne, de som skulle se til at alt gikk rett og sømmelig for seg. Det var en tøff jobb. Ut fra kampskildringene i boka, virker det som om den første tida var verst, men dommerhets dukket opp med jevne mellomrom utover i hele perioden. For egen regning minnes jeg at Leif Ericson ble særlig utsatt da han på 50- og 60-tallet som rørosing dømte kampene mot erkefienden. Nå hadde de slue rørosingene skaffet seg en 12. spiller! Rett eller galt –  det gjorde  sjølsagt jobben særs krevende for en som i utgangspunktet var avhengig av å bli oppfattet som nøytral, og ukvemsordene haglet fra hjemmepublikumet på Nytrømoen hver gang en avgjørelse gikk i favør av Røros. Men også på Øra kunne det bli veldig ampert. Som under serieavslutningen i 3. div. mot Hitra i 1996, da dommer Egil Arne Kleven allerede i første omgang delte ut 5 gule for å holde kampen under kontroll. Så sendte han trener Ove Indset på tribunen, men «her fikk treneren god støtte av hjemmepublikummet, og kommentarene var absolutt ikke av det gode slaget. Dommeren ble til slutt så provosert at han like før sidebyttet utviste Ove Indset fra hele stadionområdet».  

Mer enn resultater 

Jon Ole Hokstad har skrevet ei bok som dreier seg om noe mer enn utfallet av fotballkamper. I en lett og forståelig språkdrakt blir det han beskriver et instruktivt eksempel på hvordan konflikter mellom jevnbyrdige i samfunn med kulturell forskjellighet (bondekultur vs. arbeiderkultur), geografisk splitting (hedmarking vs trønder) og tydelige språklige forskjeller, utvikles og sementeres. Derfor er det sikkert flere enn meg som vil mene at det er alt rundt kampene – publikumsatferd, presse-kommentarer og menigmanns reaksjoner, som til syvende og sist blir det aller mest interessante. Slik sett henvender boka til det brede lag av samfunnsengasjerte nord-østerdøler og rørosinger, ikke bare til dem som er fotballfrelst. 

Hvem var best?

Hvilket lag var så det beste i disse hundre åra, samlet sett? De siste sidene i boka brukes til å gi oss statistikken – oversiktlig og fullstendig. Og den er til å stole på, for Hokstad er en grundig og etterrettelig skribent. Men lell, statistikk er statistikk og kan tolkes forskjellig. Det kommer an på øynene som ser. Hva er viktigst? Innbyrdes oppgjør i serien, innbyrdes cup-oppgjør, innbyrdes oppgjør totalt, antall mesterskap, hvem som har kommet på høyest nivå (divisjon), hvem som har vært lengst i høyere divisjoner, hvem som har kommet lengst i cupen, osv. Svarene finner du sammenfattet på side 229, i detaljer på sidene 230 – 32.

Fotball er alt

Denne boka er et spennende supplement til fjell-regionens historie. At utgangspunktet er et spill med 22 mann i kamp om en ball, konkretiserer og levendegjør det hele. Og er fotball bare et spill? Slett ikke. De som har fulgt med på all den dramatikken som har skjedd i oppgjørene mellom Tynset og Røros, vil være de første til å skrive under på sitatet i innledningen av boka:  

«Fotball er et spill? Det største skandaløse våset av alt. Fotball er vitenskap, det er kunst, det er krig, ballett, drama, terror og glede – alt sammenføyd i ett». 

God lesning og god fotballsesong – både på Tynset og på Røros!