Leserinnlegg av Marianne Breigutu
Velferdsstat er – sammen med rettsikkerhet – to av de fineste orda jeg vet om.
I boka Frihetens mødre (2018) svarer Magnus Marsdal på tre misforståelser om velferdsstaten: 1) at skatt betyr mindre frihet, 2) at velferdsstaten er et uttrykk for en elitistisk, paternalistisk frykt for at folk skal få velge selv og 3) at mottakerne av ytelser fra staten er avhengige av staten, nesten som barn er avhengig av foreldrene, og at det påvirker deres evne til å tenke selv og ta seg av seg selv. Marsdals konklusjon når han går imot disse påstandene, er at vi kjøper oss frihet med skattepengene våre. Frihet til å være trygge på at vi og våre barn blir ivaretatt. Boka heter Frihetens mødre fordi våre formødres kamp for velferdstiltak har gitt oss frihet i vuggegave.
Hvordan kan skatt og velferdsstat stå for frihet? Hva får vi egentlig tilbake?
Jo.
Fra du blir født, blir du ivaretatt av et helseapparat. Det koster ikke penger å ligge på sykehus i forbindelse med fødsel. Også undersøkelsene av ufødte barn er gratis. Når du drar hjem fra sykehuset, har foreldrene dine lang, betalt foreldrepermisjon. Når denne er over, har du rett på barnehageplass. Av og til tar det lengre tid enn foreldrene dine skulle ønske, men til slutt kan de dra tilbake på jobb i vissheten om at du blir tatt vare på av tilstrekkelig antall voksne gjennom normer som sikrer barnas trygghet.
Du har rett på 10 år med grunnskole. Lenge nok til at du kanskje rekker å bli skoletrøtt. Hvis du vil, kan du fortsette med videregående skole, på studiespesialiserende eller yrkesfaglig linje. Velger du videre studier, kan du ta offentlig høyere utdanning uten å betale skolepenger. Staten hjelper deg med stipend og lån.
I voksen alder finnes det hjelpetiltak hvis du faller utenfor arbeidslivet. Skjer det deg noe, er det ikke størrelsen på lommeboka som skaffer deg hjelp. Sykehuset sender ikke regning for operasjon og medisiner.
Når du blir gammel kan du havne på sykehjem. Her betales etter evne, men på et sykehjem får du stell, medisiner og mat, uavhengig av hva slags yrke du har hatt eller hvor mye du har på bankkontoen.
I verdenssamfunnet i dag, med økonomiske unioner som trumfer nasjonale lovverk og beskyttende vedtak, må vi aldri tro at de rettighetene vi har ikke kan bli borte hvis vi tar dem for gitt. Alle valg, både kommunale og stortingsvalg, innebærer et forsvar av velferdsstaten og like rettigheter også i våre dager. Individet og fellesskapet styrker hverandre. Som individ opplever jeg frihet fordi felleskapet tar seg av det som ellers kunne gjort meg bekymret, både oppvekst, utdanning og helse. Fortida mi som barnehagebarn, grunnskoleelev og student, samtida mi som småbarnsmor og arbeidstaker, og framtida mi som pensjonist og pleietrengende – alt blir ivaretatt av fellesskapet.
Fellesskapet tar vare på oss. Sosialistisk venstreparti står for et sterkt fellesskap. Derfor stiller jeg som kandidat for SV i årets kommunestyrevalg.
Marianne Breigutu, 4. kandidat for Røros SV.
