Sporene er mange i naturen, men mye av verdensarven ligger også i mørket. Foto: Tore Østby

+ Dobbelt jubileum i pandemitid

I år jubilerer Røros dobbelt, på det som har gitt mye av den gamlegruvebyens nye identitet. I 1980 ble Røros ført opp på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige kulturminner. I 2010 ble også Circumferensen inkludert i verdensarven. Normalt betyr sånne jubileum stor fest og markering, men ikke i et pandemiår. Ordfører Isak Busch skulle som de fleste andre ønske verden var litt annerledes nå.

https://vimeo.com/453619480

Riksantikvaren og Røros kommune gikk sammen om en markering bestående av avduking av en minneplakett og en bedre lunsj. Rørosnytt markerer jubileene med glimt fra sporene etter 333 års gruvedrift, slik det ser ut i 2020.

Storwartz er ordførerens favorittspor etter 333 års gruvedrift. Foto: Tore Østby
Naturen har sørget for røde vekster foran hullet noen en gang trodde skulle føre til rikdom. Dybden på hullet tyder på at rikdommen nok var andre steder. Foto: Tove Østby
En gang bar den et tonn malm, nå tåler den ikke berøriing. Foto: Tove Østby
Kirken er ikke bare et spor, men et monument over Røros kobberverk. Den fungerer også til kristen aktivitet. Foto: Tore Østby
Lasterampe for Malm fra Killingdal. Foto: Tore Østby
11 gruvearbeidere kunne gå på do samtidig. Foto: Tore Østby
I Nordgruvefeltet ligger gruvene på rekke og rad.. Foto: Tove Østby
En gang et solid fundament. Foto: Tore Østby
Her er det bedre forhold for foråtnelse enn vekst. Foto: Tore Østby
Vannet har tatt malmens plass. Foto: Tore Østby
Gamle Storwartz på toppen av kobbereventyret. Foto: Tore Østby
Jern og tre brytes ned. Foto: Tore Østby
Ved Killingdal varte gruvedriften lengst. Foto: Tore Østby
Jernbanespor etter gruvedriften. Foto: Tore Østby
Bolten står, om det den holdt på plass er borte. Foto: Tore Østby
Husene ble flammenes rov, men skiltet fikk stå. Foto: Tore Østby
Christianus Sextus gir en dramatisk ramme for vandring i Falkbergets rike. Foto: Tore Østby
Her er restaureringsarbeidet godt i gang. Foto: Tore Østby
Veien har grodd igjen på begge sider, men stikkrenna med stor stenhelle over vitner om at dette en gang var en viktig gruvevei. Foto: Tore Østby
Den restaurerte taubanen mellom Storwarts og Olavsgruva er et flott syn. Foto: Tore Østby
På fareskiltene står det se opp, men det er nok best å se ned. Ikke alle gruvehull er sikret. Foto: Tore Østby
Wiren er stort sett overgrodd, men kikker fram her og der. Foto: Tore Østby
Et av sporene fra gruvedriften er utallige dammer. Foto: Tore Østby

Da Røros ble gitt verdensarvstatus i 1980, var dette begrunnelsen:

Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.»