Foto: Tove Østby

+ Sprøythuset ved elva


I perioden 1830 til ca 1950 var sprøythuset bergstadens brannstasjon. Opprinnelig var huset ei gruvebrakke som sto ved et lite sølvskjerp i Kvernskaret litt sør for Røros. Tidligere sto det et lignende lite tømret sprøytehus på kirkegården. 

Alle innbyggerne på Røros mellom 18 – 50 år hadde plikt til å være med i brannkorpset. Bare få var fritatt, og det var presten, apotekeren og politiet.

Roder

Brannkorpset var inndelt i 11 roder, hver rode ble ledet av en løytnant og en rodemester. Hver enkelt rode hadde forskjellige oppgaver. Noen skulle betjene brannsprøyten, som var drevet med handkraft. Vannnlangings-mannskapet betjente brannbøttene, og seilmannskapet skulle henge opp brannseilene. I tillegg var det rednings- og nedbrytings-mannskap som skulle bryte ned brennende tømmerstokker for om mulig redde resten av huset og berge folk og innbo ut av de brennende bygningene.

Slukkeutstyr

Gårdene på Røros var påbudt å ha et viss antall brannspann, takstiger og brannhakker. Brannhakken ble brukt til å rive ned brennende bygningsdeler for om mulig å redde resten av huset.

I tilfelle brann ble det dannet en tett kjede av karer fra elven til det brennende huset. Karene måtte så hurtig som mulig sende bøttene mellom seg – fra den første som fylte bøttene til den siste som skulle skvette vannet på varmen. Slik gikk bøttene fram og tilbake i en jevn vandring. Det ble også fylt vann i brannsprøytene på denne måten. De eldste sprøytene hadde ikke sugeslange. Brannseilene var laget av ull. De ble hengt opp på naboveggene og fuktet med vann, slik at en mulig katastrofe kunne avverges. Dette var en måte å begrense varmen på. 

Kilde: QR-koden på sprøythuset og Bergstaden.org.