Fordelen med å starte så tidlig, er at vi slipper kø. Kent er en fornøyd mann der han sitter i bilen sammen med Sigrid. Han er også fornøyd med å ha fått overbevist sin kjære om at Røros er stedet. Ingen skiheiser og ikke så mye folk. Fine skiløyper uten store bakker hverken oppover eller nedover.
Sigrid lener seg litt fram, og ser i speilet at det ligger en bil bak. Hun tenker at det ikke er lett for den som lager køen å se den. Like før Røros suser en bil forbi, men det blir ingen kø for Kent og Sigrid da heller. Det tar ikke lang tid før den forsvinner ut av syne.
I bilen som suser forbi sitter Kåre med hjertet i halsen. Han skjønner ikke helt hvorfor Gunda, som har snakket så mye om å slappe av i ferien, har det så travelt. I et glimt ser han Bergstaden og den legendariske kirka gjennom en åpning i skogen.
Det er selvfølgelig Gunda og Kåre som kommer først til parkeringsplassen utenfor Bergstadens Hotel. Det er mange ledige plasser så tidlig på dagen. De to får så vidt parkert, før bilen de kjørte forbi kommer inn på plassen.
I hotellresepsjonen står en dame med store briller, og et enda større smil og ønsker velkommen.
– Vi vil ha et fint dobbeltrom med utsikt mot fjellet, sier Gunda, til Kåres store overraskelse. Han har ikke sett noe fjell. Overraskelsen blir enda større, da resepsjonisten forteller at det ikke finnes ledige rom.
– Da får vi dra til et annet hotell, sier Kåre.
– Ja, nå er det nok ikke noen ledige rom på noen av de andre hotellene heller, sier resepsjonisten. Hun har oversikt over det, etter å ha ringt rundt for å hjelpe andre husløse påsketurister. For litt over en time siden ble også den siste leiligheten på Røros, som er lagt ut på Airbnb opptatt.
Så går døren opp, og Kent og Sigrid kommer opp trappen. Gunda og Kåre blir stående å se på, mens de nyankomne får samme beskjed som dem. De fire med felles skjebne, går sammen ut av hotellet, og ned mot parkeringsplassen. På veien møter de en mann med to store Kiwiposer. Like før de møtes, stopper han opp og setter posene fra seg.
– Hvorfor bestilte dere ikke på forhånd spør han plutselig.
– Vi trodde ikke det skulle være fullt, når det ikke er noen alpinbakker her, sier Kent.
– Det er mange fine og populære skiløyper. Det er mange som er mer opptatt av heis på hotellet, enn der de beveger seg på ski. Nilsen er ledig, sier mannen.
Han forklarer at Nilsen er ei legendarisk, stor og flott hytte med alle fasiliteter. Familien som har bodd der de siste 20 årene, hadde nettopp ringt og sagt at de ikke kommer i år.
– Hytta koster 16.000,- kroner for hele påska. Det går ikke bilvei helt fram, men det er bare 5 kilometer å gå på ski. Det er bare å følge scootersporet fra parkeringsplassen. Jeg må ha kontant betaling. Jeg viser dere veien til parkeringsplassen. Dere tar ut penger i minibanken, mens jeg henter nøkkelen. Så møtes vi her.
Mannen plukker opp posene og vandrer av sted. Gunda, Kåre, Kent og Sigrid blir stående og se på hverandre. Hver for seg tenker de over mulighetsrommet, og det er Kent som bryter stillheten.
– Hvor finner vi minibank?
– Rørosbanken kan jo være en mulighet, sier Sigrid og peker på det store brune bygget som ligger vegg i vegg med Bergstadens Hotel.
Fire mennesker, som hver for seg tenker at dette er galskap, går sammen mot banken, og finner minibanken de trenger. De rekker så vidt å presentere seg for hverandre, før de står der med små seddelbunker i hendene.
Da de kommer tilbake til parkeringsplassen, står det allerede en svart pickup der. Inne i bilen sitter posemannen, med åpent vindu.
Følg meg, sier han, før han ruller opp igjen ruta. Gunda og Kåre setter seg inn i sin bil. Kent og Sigrid blir stående noen sekunder, før de gjør det samme.
Tre biler kjører ut av Røros sentrum. Etter en stund svinger de av Fylkesvei 30 og inn på en smal vei. Den ender i en rund parkeringsplass. Det står noen biler der, men det er folketomt. Like ved der de stoppet, går det et smalt scooterspor, som mannen forklarer går til Nilsen. Han mottar pengene, og leverer fra seg en nøkkel. Det står Nilsen på ei rød gummiplate som fungerer som nøkkelring.
Gunda har allerede begynt å plukke ned skiene fra skiboksen. Kåre tar ut den store sekken fra bagasjerommet.
– Vi får gå tilbake og hente det vi har i koffertene etter hvert, sier han, og Gunda sier seg enig i det.
Det tar ikke lang tid, før de fire er klare til å gå mot sitt hytteparadis, men været har endret seg raskt. Det både blåser og snør, men det smale scootersporet gir en fin såle å gå på. De legger i vei, og parkeringsplassen er snart ute av syne. Etter en stund er også alt annet ute av syne. Det blåser og snør, og sola går ned.
På Bergstadens Hotel er det vaktskifte. Nattevakten har ingen spørsmål, for det finnes ikke noe hun ikke vet om Bergstadens Hotel. Hva som skal gjøres, eller hvem som bor på hotellet. Hun ser over resepsjonsområdet, og ser at det mangler en nøkkel. Det er nøkkelen til baren.
– Hvor er nøkkelen til Nilsen, spør hun.
Jeg vet ikke, sier resepsjonisten, som er glad hun har flyttet til gata, og ikke er nødt til å kjøre over Rugldalen til Ålen i det forrykende uværet denne kvelden.
