Dette er et minneord til Peder Angel. Den 19 år gamle artisten, som valgte å forlate oss etter å ha vært utsatt for mobbing. Jeg vil også dele noen tanker om det skjøre livet vi har, og om et valg vi alle må gjøre.
Første gang jeg møtte artisten Peder Angel var på jobb som journalist i Rørosnytt. Den lille gutten med kremstemmen var en av gjestevokalistene under Bergstaden Old Stars jubileumskonsert i sangerhuset. Dette skjedde på FN-dagen 24. oktober 2015. Bergstaden Old Stars feiret 30 år som band, og Peder Angel hadde feiret sin 11-årsdag 20 dager tidligere.
Peder Angel gjorde kanskje sitt første TV-intervju den kvelden, og intervjueren var overveldet over hvor mye artist den lille gutten hadde i seg. Jeg har intervjuet mange stjerner, som Johnny Logan og Jahn Teigen, men aldri noen med så mye talent. Den lille gutten hadde nettopp sunget fletta av alle med Bergstaden Old Stars.
Senere hadde jeg gleden av å følge Peder Angel både som journalist, og som publikum. I 2019 kom han til semifinalen i Norske talenter. Der var han også best, men ble slått ut på grunn av at et barne- og ungdomsteater hadde så mange med, at alle tantene, onklene og besteforeldrene ga dem flere stemmer.
Jeg tok det for gitt at Peder Angel skulle bli en stor stjerne i Norge og verden i årevis, og gledet meg over at han tok steg for steg, og jobbet hardt for å lære. Så kom den vanvittige dagen 13. februar 2024. Peder Angel tok sitt eget liv etter å ha vært utsatt for mobbing i lang tid, som til slutt ble for tung å bære.
Misunnelsen står igjen som den eneste vinneren i det som er en tragedie som vil sitte i oss lenge. Tankene går til den nærmeste familien. Verdens snilleste familie er utsatt for urettferdighet det er vondt å se på. De har også fått se hvor mye kjærlighet det finnes her når misunnelsen settes igjen på stasjonen.
Med sin åpenhet har de inspirert til en grønn bevegelse mot mobbing. Det bygges opp et fond, som skal gi penger til unge kunstnere på vei opp og fram, og som dessverre også vil bli rammet av at misunnelsen er med på reisen mange steder. Det som skjer nå er bra. Det kan ikke konkurrere med hvordan det hadde vært å ha med oss Peder Angel videre. Det er ikke et plaster på såret, men det er en god ting. Det viktigste er at vi alle gjør en innsats for å unngå flere tragedier.
Det er en blindpassasjer i livene våre, vi alle må kaste av lasset. Det er misunnelse. Den sniker seg med og dukker opp når du trenger den minst. De rundt deg trenger den enda mindre.
Misunnelsen har sin egen logikk, og den logikken må vi passe oss for. Den logikken er å plage og trampe på andre mennesker uten noen annen grunn enn at de er flinke, pene eller heldige. Det finnes en setning misunnelsen ikke kan holde ut: “Du skal så inderlig vel tåle den suksess som ikke rammer deg selv”. Hvis man gleder seg med de med suksess, er det veldig mye glede å hente.
Jeg vil også være tydelig på noe. Grunnen til at Peder Angel hylles nå, er ikke at han døde. Han hylles for det han var mens han levde, og for musikkopplevelsene han ga oss. Hadde Peder Angel fått et langt liv, ville han på grunn av sitt talent, og sin evne til å øve og trene på kunsten sin, gledet oss alle i årevis. Den vakreste sangen han hadde i seg, var helt sikkert ikke sunget enda. Han ville ha oppnådd veldig mye mer hyllest, om hans liv hadde vart lengre.
Det viktigste budskapet er: Mobbing er livsfarlig. Den største bragden noen kan gjøre er å reise seg opp og ta avstand fra mobbing når man ser det. Presset er stort, og det koster å si fra. Konsekvensene for å si fra kan være store. Konsekvensene av at ingen sier ifra er større. Når blindpassasjeren misunnelse dukker opp, må man si til seg selv: Misunnelsen får ikke sitte på videre – Jeg driver ikke med mobbing!
Peder Angel, Takk for det du var og det du ga. Hvil i fred!
Tore Østby
