Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige.
Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass.
– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter.
– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker.
– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester.
70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene.
– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk.
– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen.
– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994.
– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter.
Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges.
– Vi tok fri i påska da, humrer Ester.
– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge.
– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun.
Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg.
– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig!
En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.
