Det svaret som ligger nærmest sannheten er ganske enkelt:. Hver gang en ny person sier at de bryr seg, bare bittelitt, om hvordan andre mennesker har det.
Leserinnlegg av Ivar Østby
Nå, jeg antar jo at de fleste egentlig bryr seg om hverandre. Om familie, venner, lærere, klassekamerater, medarbeidere og kjærester. Antageligvis ligger det litt samfunnsengasjement i alle, sånn dypt nedi magen. Det er jo ganske ofte at jeg hører noen som tre setninger tidligere sa “jeg er ikke så politisk” plutselig bli voldsomt arg over at sjokoladen har blitt dobbelt så dyr. Eller at de ikke fikk barnehageplass. Eller at de ikke får nok hjelp på skolen. Eller at de ikke fikk den lærlingplassen de skulle ha for å komme inn i arbeidslivet.
Så spør jeg “vil du ikke gjøre noe med det, da?”
For, jeg er så ufattelig heldig at jeg er valgt som leder i Røros AUF. Et lokallag bestående utelukkende av folk som også deler den samme gleden når noen endelig bretter opp armene og sier “Nei, jeg synes faktisk det er helt borti granskauen teit at helsebussen ble fjernet”. Vi er en gruppe ungdommer som kjenner og føler urettferdigheten som er i samfunnet, lokalt som nasjonalt.
Sagt enda litt enklere: Vi er en gruppe venner som alle har lyst til å forandre verden. Noen vil redde den, og har et brennende ønske om å få kontroll på klimakrisa. Andre vil bli med på å bygge et arbeidsliv hvor alle er like glade når de går fra jobben, som de var når de kom. Enkelte igjen, har bare lyst til å henge med de som bryr seg litt for mye om NSB og AtB.
Det gjør at enhver person man får inn i lokallaget blir en ny verdi, for de har nye tanker og nye meninger. De får nye muligheter til å faktisk forandre Røros. For mindre enn tre år siden gikk jeg i tiende trinn på grunnskolen, og for å være helt ærlig, var ikke helt fornøyd med det faktum at det gikk en rask time med på lekser etter at jeg gikk fra skolen. Da var jeg heller ikke med i AUF og tenkte at “det er bare sånn”.
Så ble jeg med i AUF, og en person jeg tenkte på som bare en unge sa til meg: “Du, kan vi ikke bare gå inn for leksefri, da?”. Så tok debatten fyr, og gjennom diskusjonen ble vi enige: På Røros skal man være fri fra skole og lekser etter skoleslutt. Dette har da Arbeiderpartiet stilt seg positive til, og det leder til det andre svaret på spørsmålet:
Det som gjør meg glad, er når den enorme vennegjengen kalt AUF klarer å ta tak i verden, og forandre den; en leksefri kommune om gangen!
Ivar Østby, leder Røros AUF
