Ikke så farlig å arbeide i Rørosgruvene
Det er blitt sagt at det var mindre farlig å arbeide i Røros Kobberverk sine gruver enn i andre gruver. Forklaringen har vært at sjølve berggrunnen var mer solid, og at faren for ras følgelig var mindre. Det skal derfor ha skjedd færre dødsulykker i rørosgruvene enn det gjorde andre steder. Jeg har villet undersøke denne påstanden.
Av Ragnar Kokkvoll
Jeg har funnet at minst 18 gruvearbeidere døde i ulykker i Rørosgruvene mellom 1889 og 1945. Om det er lite eller mye sammenlignet med i andre gruver i Norge, vil jeg ikke ta stilling til. Men at så mange mistet livet i løpet av to generasjoner må være et betydelig antall, uansett hvordan man regner.
Dette er fakta slik de framkommer i rørosavisene fra den gang, fra personlige meddelelser, og i noen grad også fra kirkebøkene. De fleste av ulykkene er dessverre glemt. Stort sett er det bare ulykka i 1929, der Iver Bakken, Svend Nyhus og Aksel Møller omkom, som er blitt husket.”
Jeg mener at denne delen av gruvehistoria er viktig. Ofrene fortjener å bli husket, ettertida trenger å vite at de har skjedd. Dette er en viktig, sjøl om temaet i svært liten grad er blitt berørt i bøker som er skrevet om Røros Kobberverk. For meg føles det både respektløst og historieløst.
En grunn til at jeg er opptatt av dette, er nok at da jeg som liten gutt på fem år, og bodde på Løkken, opplevde en slik tragedie på nært hold. I 1954 mistet to av mine lekekamerater, Odd og Per Bjørnås, plutselig en dag sin far. Martin Bjørnås hadde gått til arbeidet klokka seks om morgenen, slik alle fedrene gjorde. Men da arbeidsdagen var over, kom han ikke hjem igjen. Han hadde mistet livet i ei sprengningsulykke. Det sjokket vi alle opplevde den gangen husker jeg svært tydelig. Opplevelsen har jeg beskrevet i boka På flukt.
”I alle gruvesamfunn måtte folk lære seg å leve med farene, brått kunne ulykker og dødsfall skje. Uventet sto presten eller en funksjonær på trappa med et tragisk budskap. Da gikk det alltid som en skjelving gjennom brakkeleiren der offeret hadde bodd. En plutselig stillhet, et øyeblikk hvor tiden stanset. I dagene deretter lå sorgen som et teppe over samfunnet. Kvinnene besøkte de etterlatte og uttrykte sin medfølelse, mennene samlet seg i grupper og funderte lavmælt over det som hadde skjedd. Noen bitre ord om sikkerheten falt sikkert også. Barna holdt seg på avstand og ble plutselig keitete og sjenerte overfor de som nettopp hadde mistet en far. Alle var takknemlige over at de var blitt spart, denne gangen.” (Fra boka På flukt 2017)
I hovedsak skjedde ulykkene i årene mellom 1889 og 1929. En av ulykkene skjedde på Smeltehytta, de andre ved nordgruvene og på Storwartz. I samme tidsrom har jeg dessuten funnet rundt 30 dødsulykker ved de andre gruvene i distriktet: Killingdal, Folldal, Røstvangen, Kjøli gruber, Fossgruva i Os og Gruveåsen gruve. I flere av disse ulykkene er rørosinger ofre.
Hvem var disse mennene? Hvor kom de fra? Og hvordan døde de?
De fleste var fra Røros eller Ålen. Noen kom langveis fra. Ofte var det en blokk som løsnet og falt over den forulykkede. Sprengningsulykker skjedde også. Ved innførsel av ny teknologi var det økt risiko for ulykker. Strømførende kabler tok så langt jeg har funnet livet av to menn.”
Ole Olsen Sandkjernan
Den 9. mai 1890 døde Ole Olsen Sandkjernan i ei ulykke på Muggruva. ”Han var såkalt ”kruttmann”, og skulle måle et minehull. Mens han gjorde dette løsnet hele massen og falt utover ham. To andre gikk fri. Åtte mann gikk straks i gang med å frigjøre mannen som var ille tilredt, spesielt var mavepartiet og lårene ynkelig ødelagt. Han ble ført til sitt hjem, der han etter gresselige lidelser avled ved døden fredag kveld. Mannen satt i god stilling som gårdbruker og etterlater seg hustru og voksne barn.” Dette skrev Fjell- Ljom den 13. mai 1890.
Noen dager senere fulgte redaktør Olaf Berg opp med en nokså harsk kommentar: «En arbeiders liv er ikke meget verd. Arbeidskraften er en billig markedsvare. Katastrofen med den forulykkede Ole Olsen Sandkjernan inntraff tidlig torsdag morgen. I løpet av dagen reiste verkslegen (dr. Brostrup Marius Müller, min anmerkning) forbi stasjonen to ganger uten å ha anledning til å stanse. Først omtrent kl. 10 aften kom legehjelp. Legen kunne visstnok lite utrette, men allikevel, tungt er det å være arbeider. Og så den besynderlige driftsmåte på Røros Værk; bare stadig å gnage på bergfestene, inntil en vakker dag hele hvelvet ramler. Når bare kapitalistene tjener penger, og bergmesteren og andre embedsmenn får sin lønn, er det ikke så nøye om noen arbeideres liv mer eller mindre.»
Iver Pedersen Bentz
Den 9. desember1897 var Iver Pedersen Bentz utsatt for ei ulykke i Smeltehytta. Han skulle gå opp ei treklopp med et trau med malm da han gled og falt ned fra et par meters høyde. Fjell-Ljom forteller at han etterpå fikk blindtarmbetennelse og døde den 19. desember. Trolig var han blitt påført store indre skader i fallet. Han etterlot seg sin hustru og sin 75årige mor som han hadde forsørget i mange år. ”De vil av riksforsikringen hver få 20 % av avdødes lønn.” Dette skrev Fjell-Ljom den 21. februar 1898.
Hans E. Sundrønning
Den 26. februar 1902 på Storwartz: Hans E. Sundrønning døde etter å ha kommet under ei steinblokk. Dette skjedde kort tid etter at arbeidet var gjenopptatt etter storstreiken. Ufaglærte streikebrytere hadde arbeidet i gruvene et halvt års tid, og ofte hadde de forlatt dem i en farlig tilstand. Kristen Tørres skrev den 18. mars 1902 i Arbeidsmanden: ” Det ble fortalt at det var forferdelig hvordan gruvene ser ut, man skjøt bort bergfestene så fall og ras hører til dagens orden.”
Dovre skrev at ulykka skjedde etter at man hadde avfyrt ei salve for å sprenge et bergfeste. ”Sundrønning hadde gått inn i gruva for tidlig, og var kommet inn under ei ca. 2 tonn tung blokk som løsnet fra taket. Allerede etter to timer var doktoren kommet, og den skadede ble kjørt ned til verkets sykehus. Venstre fot var knust, ingen hodeskade. Han ble verre dagen etter, og døde om kvelden klokka halv 11.”
Hans Sundrønning etterlot seg hustru og flere ukonfirmerte barn. Han var forsikret gjennom sitt medlemskap i Norsk Arbeidsmandsforbund, og enka skulle få utbetalt 300 kroner. Forbundskassa var bunnskrapt på grunn av den langvarige rørosstreiken, og for å kunne innfri forsikringssummen ble alle medlemmer pålagt 15 øre i ekstrakontingent. I medlemsbladet Arbeidsmanden blir medlemmene bedt om å innbetale raskt. ”Da avdøde har deltatt i streiken er det selvsagt at hans etterlatte er i meget trykkende økonomiske omstendigheter.”
John Berntsen
1905: 27. januar. John Berntsen. Ugift. Født 1875. Kom fra Børsa. Brudd på hjerneskallen etter fall fra heisen i Nybergsjakta på Storwartz. Døde like etter han var brakt opp i dagen.
Ole Olsen Sandnes
1907. 26. september. Storwartz. Ole Olsen Sandnes, fra Sandneset, 20 år og ugift. Mauren skrev 2. oktober: ”En ung partifelle har vi mistet i verksarbeider Ole O. Sandnes som torsdag i forrige uke avgikk ved døden som følge av ulykkestilfelle på Storwartz grube, sannsynligvis ved utladning fra den elektriske taubaneledning. Han var i alle henseender brav ungdom og god kamerat. Tross sin unge alder, kun nær 20 år, var han tilsluttet sin fagorganisasjon, og la ofte for dagen stor interesse for tidens spørsmål så vel på det praktiske område, som han også syslet med tanker om det liv som følger etter dette.” Kamerater fra Folldalen skrev et minnedikt i Mauren.
Undersøkelsen viser at det skjedde ulykker ved alle gruvene som kobberverket drev. De skjedde i en tid da sikkerheten for arbeiderne var lavt prioritert, og hvor etterlatte ofte ble satt i en svært vanskelig situasjon. Jeg ønsker å presisere at dette selvfølgelig ikke er et vitenskapelig arbeid, men at det er mer å regne for noe som han har gjort av privat interesse. Det er heller ikke sikkert at jeg har funnet alle ulykkene. Som sagt er dessverre de fleste glemt. Men at de er en viktig del av vår historie, det kan det ikke være tvil om.
Kilder:
Notiser i Fjell-Ljom, Mauren, Dovre og Arbeidsmanden, medlemsblad for Norsk Arbeidsmandsforbund.
Personlige meddelelser
Ministerialbøker for Røros Prestegjeld
