Av Lemma Desta
Gratulerer med vel gjennomført Femundsløpet 2025!
Gratulerer med og lykke til med den 170. Rørosmartnan!
Jeg ble kjent med Rørosmartnan, byen og samfunnet gjennom vår venn og deres nabo, medborger og grisebonde Nagga Hailemichael. Det har nå gått litt over tre uker siden vår venn ble utlevert til et fremmed og farlig sted med tvang og makt, uten å ha blitt hørt. Jeg klarer ikke stilne min samvittighet om denne mannen og hans sak. Men fra et sønderknust hjerte skriver jeg denne appellen for å ikke glemme ham.
For meg er Naggas historie en historie om Os og Røros. Det er 23 år siden Nagga ankom Norge etter ca. 10 år på flukt allerede. Han kom hit med forventninger om å leve i fred og trygghet i verdens fredeligste og mest humane land. Dessverre fikk han aldri fred og frihet; tvert imot, han levde i limbo under varig belastning. Han fortalte sin flukthistorie, men den norske staten trodde ikke på ham. Det var på ganske ung alder han flyktet hjemmefra under borgerkrigen i Etiopia. Han mistet faren og moren sin, og med krigens sterke minner og traumer, løsrevet fra alt, vokste han opp rotløs. Flukten og traumene var én ting, men det å leve med skammen over å ikke bli trodd påførte ham mer skade. Det eneste håp og trøst, selv når staten ikke trodde på ham, var at han ble godt mottatt av folket. Det ble redningen for Nagga. Osinger og Rørosinger behandlet ham som medmenneske uten å bry seg om han hadde oppholdstillatelse eller ei. Derfor er Naggas historie Røros sin historie. Jeg er dypt rørt over å høre fra Nagga hvordan noen av dere turte å gi ham sjansen til å utøve sine håndverksferdigheter, som han også lærte seg på flukt i Libya. Folkefornuften og humaniteten ble redningen for Nagga. Det ga ham styrke og mot i sin langvarige kamp for tilværelsen. Han fortalte meg om sitt liv hvor dagen var fylt av arbeid, innsats, håp og forventninger, mens nettene alltid var plagsomme med tanke på den uavklarte oppholdstillatelsen.
Jeg har vansker med å forstå hvorfor ting ble vanskelig for Nagga, til tross for at han prøvde å leve oppriktig, lovlydig og arbeidsom. Jeg fatter ikke hvorfor han var dømt til å lide som fredløs og flyktning. Etter 33 år på flukt, tre måneders langt traumatisk opphold på Trandum, er han utlevert til ny flukt. Han ble overlevert til dem som hadde truet ham med å ta livet mens han var på Trandum. Han ba om hjelp, rettferdighet, menneskerettigheter og humanitet, men ble konstant avvist. Jeg har så vidt hørt at deportasjonen var brutal og skremmende. To asylsøkere ble eskortert fra Norge til Sverige av ni norske politimenn. De norske, svenske politimennene og de etiopiske grensevaktene handlet over Naggas liv. Han ble en byttevare mellom landene. Han ble deportert til utrygghet, usikkerhet, vekk fra dere, fra gården sin og hjemmet sitt. Han ble brutalt deportert bort fra alt han kjenner til, byr opp og eier. Jeg har hørt at av redsel for livet har han rømt før han ble tatt igjen.
Etter de brutale barndomsårene under krigen i Etiopia, etter farens død i fengsel og morens bortgang deretter, er det i Røros og Os han fikk gode minner. Siden den første plasseringen til Os mottak, oppholdt han seg i regionen i lengsel og ønske om tilhørighet. Han regner seg selv som Rørosing og Osing. Det er fordi dette er stedet han har oppholdt seg lengst og tryggest. Det ble slutt på rotløsheten; Røros/Os ble hjemstedet. Han har arbeidet iherdig og funnet gleden, selv om han hele tiden levde i redsel og usikkerhet med tanke på oppholdstillatelsen. Han fikk kjøpt en gård og bygde et liv takket være dere som tok ham imot med åpne armer uten å bry dere om hans utseende eller hudfarge. Nagga var rørt på det dypeste da de samlede politiske lederne viste sin støtte til ham sist høst ved å skrive i avisene. Det var sterkt å få besøk av ordføreren Isaak, stortingsrepresentant Lars Haltbrekken, og få telefon fra mange av dere.
Han var takknemlig for dere som aksepterte ham mens staten tvilte og kastet ham ut. Jeg skriver til dere denne appellen for å minne om at en av deres borgere, beboere og bønder er på flukt og trenger deres hjelp. Han har opplevd mye vondt i livet, men også knyttet sterke bånd med lokalsamfunnet. I Etiopia har han ingen, men her hjemme er det mange som kjenner ham som nabo og venn. Han snakker om Ola Høsøien, Erland Sjøvold, Frode Sjøvold, Frøydis Sjøvold, Ole Jørgen Kjellmark, Even Erlien, Erik Haagensen, Anne-Mari Haagensen, Monika Sæther Goodwine og flere.
Jeg har prøvd, men ble aldri hørt eller gitt en sjanse til å forklare seg selv og sin sak. Nå har jeg ingen mulighet til å be om nåde, humanitet og rettferdighet. Derfor appellerer jeg til dere: vær vennlig å ikke glemme Nagga, en Rørosing og Osing, deres venn og medmenneske, tvunget til ny flukt tomhendt. Han er avhengig av vår hjelp for å være en munn og hånd, og vakter for gården.
Med et ønske om en god Rørosmartnan 2025!
