Leder av Tore Østby
22. juli er en dato, som for alltid vil bli forbundet med terror i Norge, og også ellers i verden. Etter terroren fikk verden se en forsonende statsminister Jens Stoltenberg, som manet til å møte angrepet på demokratiet med mer demokrati.
i prosessen ble sinnet mot det kreftene som lagde trykk-kokeren terroren var et resultat av undertrykt. Etter min mening har de sluppet for billig. Ikke bare sett på bakgrunn av all elendigheten de skapte for ni år siden, men fordi de fortsatt holder på.
Nærmest natt og dag spyr de ute sitt hat i sosiale medier. De har profiler med norsk flagg på, og peker ut AUF og Arbeiderpartiet som sine fiender. Gretne gamle gubber, med en ufattelig liten verdenskunnskap og et ufattelig sykt verdensbilde basunerer ut sitt brune budskap. De høster liker og støtte fra likesinnede i sine ekkokammer.
Oppsummert er budskapet at det pågår en krig, der den «fantastiske og perfekte» hvite mann er under angrep av muslimer og fanatikere i allianse med Arbeiderpartiet og AUF.
Da terroren skjedde kom de med sine profiler med norske flagg på profilbildet, og fastslo at nå hadde islamistene slått til. Sannheten var at den som slo til var en person de selv hadde hisset opp. Noen dager etter det, sa de som Siv Jensen at nå var de også AUFere.
Så når noen måneder hadde gått, var de tilbake med sine angrep og konspirasjonsteorier. Nå ni år etter spyr de ut sine syke vrangforestillinger. Igjen får de liker fra unge forvirrede gutter, som kanskje mekker sammen sine dødelige planer på gutterommet.
Nå holder de på for fullt. Som statsminister Erna Solberg sa under minnemarkeringen i dag, så er de verre nå enn før 22. juli 2011. Også Røros har sine brunbitre misjonærer. Vi andre kan ikke bare la de holde på, uten å si dem i mot. Tiden er inne for å si til de som med sine syke meldinger setter våre barn i fare, at dette ikke er akseptabelt.
Det nytter kanskje ikke å be dem bli klokere, men det er vår plikt å prøve. De ser kanskje ikke at de har blod på hendene. I talefrihetens navn kan de ikke straffes for det de driver med, men det er vår plikt å virkelighetsorientere dem så godt vi kan.
For de som mistet sine i terroren, de som overlevde terroren, og til de modige unge AUFerne som i dag hedrer ofrene med sitt engasjement.
Dere er håpet! Dere er fremtiden!
