Leserinlegg av Isak V Busch
Tankene jeg deler her, er tanker jeg har hatt noen år nå. For jeg synes lokalsamfunnet vårt har tatt en dreining jeg ikke liker, mot noe som jeg frykter kan være ødeleggende for den fremgangen vi både ønsker og trenger. Det vil jeg ikke sitte stille å se på, og jeg tror tiden er inne for å dele disse tankene – nå når vi står overfor tøffe prøvelser for lokalsamfunnet vårt. Det varme Rørossamfunnet er i ferd med å bli hardt og kaldt. Måten vi snakker til og om hverandre på har gått fra å være tøff til å bli direkte ufin. Grensene for hvordan det er greit å omtale hverandre har blitt flyttet. Jeg ser det i avisspalter, i kommentarfelter og andre steder der meninger ytres. Dette innlegget handler ikke om noen bestemt sak, men noe jeg mener er gjeldene i mange saker lokalt de siste årene.
Et fellestrekk er at kommunen ofte har en rolle i sakene som diskuteres heftigst. Enten det er snakk om regulering av eiendommer, velferdstjenester, eller håndhevelse av regler. Det er naturlig, siden vi har et nokså gjennomregulert samfunn i Norge, der det offentlige tar stor plass. Kommunen får derfor en stor rolle i dette innlegget, men hovedbudskapet gjelder også når det er snakk om andre aktører.
Hva er egentlig kommunen? Altså som organisasjon, men ikke geografisk område. Er det en grå litt uforklarlig ansiktsløs mastodont som fungerer som en slags overherre over livene våre? Tja, på et vis er det jo sånn. Men kommunen er egentlig meg og deg. Kommunen er oss alle, er til for oss alle, og er en organisering av samfunnet som vi velger å holde oss med i Norge fordi det først og fremst er veldig praktisk. Kommunen gjør mye forskjellig. Noen mener kommunen gjør for lite, og burde gjort mer. Andre mener kommunen gjør for mye, og burde gjort mindre. Alle mener noe om kommunen, og det er heller ikke så rart, med tanke på at kommunen forvalter de ressurser og penger som hører til oss alle. Finansiert av skatteinntekter, avgifter og olje-penger. Felleskapets midler.
Kommunen består av folk, bygg, infrastruktur og alt tenkelig og utenkelig av utstyr og gjenstander – fra kritt, til traktorer og medisiner. Spekteret er stort! Jeg tror likevel menneskene er det viktigste i denne miksen. Kommunen ledes av et «styre» som i Røros’ tilfelle består av 27 folkevalgte i kommunestyret, en administrasjon som skal påse at det kommunestyret bestemmer settes ut i livet, og en hel haug med mennesker som skal gjøre et eller annet som er viktig for folk – fra vugge til grav, og alt det livet inneholder mellom disse ytterpunktene.
I kommunestyret sitter det 27 forskjellige mennesker. Noen er god til å snekre, andre er kløppere med tall. Noen er født i andre land. Noen er gamle, noen unge. Noen friske noen syke. Ulike mennesker, med ulik kunnskap, erfaringer og hjertesaker. Men én ting har de til felles; de har stilt til valg fordi de ønsker å bidra til at lokalsamfunnet sitt skal bli best mulig. Og det gjør de stort sett på dugnad.
Blant kommunens ansatte er det enda større variasjon. Massevis av folk som gjør både synlige og usynlige jobber, små og store «tannhjul» i det store systemet som til sammen sørger for at samfunnets hjul går rundt. Mennesker som kan ha både gode og dårlige dager, som alle andre.
Jeg tror ikke kommunestyret består av de 27 dummeste og mest hjerteløse innbyggerne i kommunen. Jeg tror heller ikke ansatte i kommunen går på jobb og starter dagen med å tenke «hvem kan jeg gjøre livet surt for i dag?».
Men jeg får en følelse av at folk tror det er slik noen ganger. Det er synd, og det er feil.
Kommunen er i en vanskelig økonomisk situasjon. I lange og til dels søvnløse netter finner jeg en slags trøst i at vi er i «godt selskap», med tanke på at situasjonen er lik veldig mange steder nå. Dette sier jeg ikke for å unnskylde noe, eller fraskrive ansvar, men jeg tror vi har en tendens til å tenke at det er mye verre her enn andre steder. Det er viktig å løfte blikket innimellom, for tross alt tror jeg vi har det ganske bra.
Både folkevalgte og ansatte i Røros kommune er mennesker med både hode og hjerte. Ingen synes det er verken er enkelt eller gøy å kutte i tjenester, og ingen har noe ønske om å ramme de svake og skjerme de sterke.
Men hvorfor rammer kutt i kommunale tjenester da alltid de svake gruppene? Syke, barn og gamle?
Er det fordi kommunestyret og administrasjonen tenker at disse er svake så disse blir det minst trøbbel med å «ta»? Det er gode og legitime spørsmål, og jeg forstår at mange tror at det er slik.
Men det handler ganske enkelt om at det er nettopp de gruppene som omtales som de «svake gruppene», syke, barn og gamle, er de som faktisk mottar de aller fleste tjenestene fra kommunen. Det aller meste av pengene en kommune bruker går nettopp til disse tjenestene.
De som er ikke er syke har ikke behov for helsehjelp, de som ikke er i skolepliktig alder trenger ikke skoleplass, og de som er friske og spreke får ikke sykehjemsplass. Veldig mange av oss har egentlig ganske lite med kommunen å gjøre i lengre faser av livet. Det handler om prinsippet velferdsstaten vår er tuftet på; «Den som har sterkest rygg skal bære den tyngste børa». Når vi er sterke og friske, trenger vi ikke kommunen til så mye.
Og nettopp derfor merkes det mest for de «svake gruppene», når kommunen må kutte i tjenestetilbudet. Asfalten er allerede hullete nok, og er egentlig en god indikator på hvor pengene i en kommune går. Hullene i asfalten tettes først etter at de «svake gruppene» har fått sitt. De «svake gruppene» går alltid først.
I Røros kommune skal vi tross situasjonen vi står i fortsatt gi best mulig tjenester til innbyggerne i kommunen. Men vi er nødt til å legge oss på et annet nivå på tjenestene. «Godt nok» blir et begrep for fremtidens velferdssamfunn. Hva som oppleves som «godt nok» vil helt sikkert variere fra person til person og situasjon til situasjon, men jeg har tillitt til at fagfolkene er i stand til å gjøre kvalifiserte vurderinger av dette.
Og så må vi som er politikere innse at vi ikke kommer til å nå alle ambisjonene vi har for lokalsamfunnet vårt så raskt som vi hadde ønsket. Jeg liker ikke smaken av kamel, og synes ikke kjepphester har noe i en stall å gjøre, men har innsett at jeg må venne meg til begge deler.
Og kritikk er nødvendig.
Kritikk er ikke bare en nødvendighet i et demokrati. Kritikk er faktisk grunnleggende viktig i et demokrati! Den beste kritikken er den som fører til positiv endring. Jeg tror de aller fleste er i stand til å håndtere kritikk, både folkevalgte og ansatte i kommunen og samfunnet ellers. Men kritikk kan ikke frikobles fra retorikk. Og retorikken som brukes i en del sammenhenger reagerer jeg på, og jeg føler meg ganske sikker på at retorikken faktisk begrenser effekten av kritikken.
For når det blir viktigere å «dumme ut» noen, fremfor å stille saklige spørsmål om hvorfor man gjør eller mener sånn eller slik, er vi på et farlig spor. Den som da retter kritikken, har et ansvar for å tenke over hva man egentlig er ute etter. Ønsker man å «få ut gørra» og skjelle ut noen (det kan være godt noen ganger- for all del), eller ønsker man å få til endringer? Hvilken stemme og rolle har jeg i lokalsamfunnet? Det er viktige spørsmål alle som ønsker å være en aktør i samfunnet bør stille seg.
De siste årene har det etter mitt syn vært en økende tendens, både fra enkelte lokalmedier, i sosiale medier, og andre steder meninger ytres, der man forsøker å «dumme ut» i stedet for å finne ut hva som ligger bak saker som rører seg i lokalsamfunnet. Hva tjener vi egentlig på å «ta rotta på hverandre», om hensikten ikke er forbedring?
Poenget med det jeg skriver her er ikke å unnskylde at det gjøres feil i kommunen, det være seg blant folkevalgte eller ansatte. For selvsagt gjøres det feil! Poenget er heller ikke å forsøke å kneble kritikk av de feilene som gjøres, men å oppfordre til at vi må behandle hverandre på ordentlig vis. Verden er ikke svart/hvit. Alt har nyanser. Noen ganger kan de være vanskelig å se, og kanskje er det nettopp når vi ikke ser nyansene at det er ekstra viktig å stille seg spørsmålet; hva ligger på den andre siden?
Mine sønners oldemor var et usedvanlig klokt og omsorgsfullt menneske. Når noe ble diskutert rundt hennes middagsbord, som kunne virke kontroversielt og folk ergret seg over, sa hun «jaja. Det er mye vi ikke vet». Det forsøker jeg selv å bruke som rettetråd når jeg blir dømmesyk og kategorisk. For det blir vi jo alle, innimellom.
Vi får det samfunnet vi legger opp til selv. Hvis vi ønsker et «hardt» samfunn, der ingen våger å prøve og feile eller tenke utenfor boksen i frykt for å bli «tatt» må vi gjerne legge oss på ei retorisk linje der latterliggjøring og å påpeke hvor dumme folk er, blir det viktigste.
Eller vi kan velge å ordlegge oss slik at folk ikke automatisk går i skyttergravene, men heller våger å innrømme feil og prøver igjen.
Det er opp til oss. Og da mener jeg alle som bryr seg om samfunnet vårt. Det betyr noe hvordan vi snakker til hverandre, og ikke minst om hverandre.
Med tanke på alt en kommune er og gjør, har vi alle interesse av at det er de beste folka som stiller til valg eller ønsker å ha sitt daglige arbeid i kommunene. Men hvem vil stille til valg, og hvem gidder å ta på seg en jobb i kommunen hvis vi skal fortsette med å idiotforklare hverandre fremfor å snakke til hverandre på skikkelig vis.
Jeg vil oppfordre alle i tiden som kommer til å puste med magen, behandle hverandre med respekt og å stille spørsmål ved det de stusser på.
Jeg er optimistisk med tanke på fremtiden. Jeg tror på lokalsamfunnet vårt og på landet vårt. Jeg synes vi stort sett har ganske gode liv, og jeg tror de kan bli enda bedre i fremtiden – om vi lykkes med å dra lasset sammen, og innimellom ta en fot i bakken, og huske at mennesker er mennesker. Heldigvis.
Isak V Busch
Ordfører i Røros kommune.
