10. desember er skrekkens dag for Knut Brandstorp (88). Faren, Ola Johan Brandstorp ble arrestert på denne datoen i 1943. Det er 77 år siden. Knut husker hendelsen som det er i dag.
Familien var sent oppe, det var en trivelig kveld, til tross for at det var mye vondt rundt dem. Plutselig dundrer det på døren. Gestapo kommer. 15 mann styrter inn i den lille leiligheten, slår ned Knut sin far, moren ble dyttet bort i en krok. Knut forsvinner inn under en sofa. Hva er det som skjer?
Jo, Knut viste så mye, at nå var det et drama på gang. Faren blir arrestert. Det var den mest grusomme hendelsen som hadde skjedd i Knut sitt unge liv.
Dagene etterpå var som en mare. Men så en dag får de en telefon. Knut og moren må bort. Det kan skje noe. De blir fraktet av Hjemmefrontens folk til det som de kalte dekkleiligheter. Steder de kunne oppholde seg uten at Gestapo og Statspolitiet ville finne dem. Først var de hos Helga, så var de hos fru Hansen. Tilslutt endre de opp i Maridalen hos en halvsøster av faren.
De var alene i leiligheten, da banker det på døren. Kjennetegnet husker de med meldingene fra London. Skjebnesymfonien. Det kommer inn en røslig kar. Han ville snakke med moren, og han forteller at i kveld, på selveste julaften vil det komme besøk. Knut sine ører var større vanlig. Mannen ser bort på Knut, og sier at han guttungen kan ikke være her da.
Timene går. Hvor skal de gjøre av Knut? Han blir stuet opp på et kott i andre etasjen, og sitter der oppe. Så kommer de samme banketegnene, og det kommer inn et menneske. Ørene til Knut er ikke langt fra nøkkelhullet. og han hører stemmer. Knut synes han kjenner igjen stemmen. Det er jo faren hans. Det er stemmen til faren. Ingen kan hindre Knut. Han får opp døren og styrter ned i rommet, og der sitter han. Men det er jo ikke han som sitter der. Det er en fremmed mann. Han har mørkt hår, han har bart, han har hornbriller og masse bandasje på hender og føttene. Han er krokete i ryggen, han har stokk. Det er en gammel mann som Knut ikke kjenner. Men han snakket jo som faren.
Hjemmefrontens folk og leger har gitt faren injeksjoner med parafin, han har fått to ansikter, en annen form, farget håret og lappet opp det meste. Nå fikk Knut oppleve at faren var levende, han smilte, han hadde greid å unnslippe fra Gestapos klør i en drastisk fluktaksjon, og nå satt han der. Såret, neglene var røsket ut, tennene var slått inn, han hadde blåmerker over hele kroppen, men han smilte. Faren tok Knut på fanget og sa: Du har gjort en fin jobb, Knut. Nå skal vi reise til et annet land. Mor og du skal reise først. Så kommer jeg senere når jeg blir friskere.
Noen dager senere får de melding Det står en flukt bil ved Akerselva. De skal møte der, så skal turen gå videre til det forjettede land i øst, de skulle til Sverige.
