I dette leserinnlegget fra, Falkberget-entusiast, Eirin Folde, setter hun spørsmålstegn ved at det innstilles å ikke kjøpe Johan Falkbergets barndomshjem og skriver at dette er trist å være vitne til.
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Falkbergets barndomshjem skal selges. Det har vært i privat eie. Kommunen går nå for andre gang inn for å ikke benytte seg av forkjøpsretten. Dette behandles i kommunestyremøtet 16.juni. Prisen er på litt over 3 millioner. Det vurderes sågar å få tatt ut og fraktet Falkbergets arbeidsrom til det nye biblioteket på Røros.
Jeg undrer meg, og synes dette er trist å være vitne til.
Her burde Røros kommune, gjerne sammen med Holtålen kommune legge en strategi sammen hurtig. Falkbergets diktning berører hele circumferensen og har nasjonal og internasjonal betydning. Johan Falkberget hadde statens forfatterlønn, statens æreslønn og var nominert til Nobelprisen i litteratur. Det er i hele nasjonens interesse at Falkbergets barndomshjem med hans arbeidsrom ikke eies av private.
Hvor er fylket og staten? Hvilke initiativ er tatt fra kommunens side? Det er Nordland fylkeskommune som eier Hamsunsentret. Bjærkebek (Undsets hjem) eies av Staten ved Kulturdepartementet, og driftsansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Aukrustsenteret er eid av Alvdal Kommune og Aukruststiftelsen i fellesskap. På Alstahaug har vi Petter Dass museet, og utviklingen og utbyggingen ble gjennomført i regi av Alstahaug kommune. Driftsmessig er Petter Dass-museet en avdeling av Helgeland Museum.
Det er naturlig at Røros kommune, eller kommunene (Røros og Holtålen) sammen vurderer å kjøpe Falkberget.
Det burde også vært laget en strategi for å få fylke og stat på banen i forhold til å bygge et senter knyttet til Falkbergets diktning. Et rom på et bibliotek på Røros er alt for lite på mange vis – og å flytte arbeidsværelset hans til biblioteket har sikkert i utgangspunktet hatt en god tanke bak seg, men oppfattes heller som en kulturrasering, og er museumsfaglig ikke å anbefale. Det er uverdig å behandle arven etter Falkberget slik.
Kommunen har selv noen ideer om at det kunne vært en kunstnerbolig på Falkberget, og dette er fint nok. Men hvor er samarbeidet, ideene og kreativiteten ut over dette? Falkbergets diktning og budskap har rekkevidde langt utenfor landets grenser. Jeg vet det finnes positive og sterke krefter i lokalsamfunnene i distriktet som kunne tenke seg å skape noe verdig, spennende og langsiktig knyttet til arven etter Falkberget, og gjerne sammen med kommunen. For å forstå fremtiden, må vi kjenne fortiden. Her kan man sette sammen et panel av dyktige og engasjerte folk på tvers av lokalsamfunn, fagfolk, stat og fylke.
Jeg forstår det slik at nåværende eier har pusset opp og satt i stand en del av huset. Vedkommende kjøpte det for 2,3 millioner kroner (kommunen fikk et tilbud på ca.1.9) – og taksten i dag er 1 million over dette igjen. Prisen øker dess mer kommunen venter.
Som Falkberget skrev sjøl: «Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.»
Falkberget har både direkte og indirekte stor ære for å ha satt vår historie og kultur på kartet.
Falkberget må være i det offentliges eie.