Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.
Bidraget er skrevet av Bodil Morken.
Plutselig sto du der, midt i hjertet mitt. Og du bare tok det.
Og du tok meg med til et sted jeg ikke visste fantes. Der hvor blomstene hadde en litt klarere farge.
Der hvor vinen smakte enda mer sødmefylt. Der hvor bekken glitret litt ekstra i solskinnet.
Der hvor jeg trodde du var bare min, og at hun bare hadde deg til låns.
Jeg fikk plutselig så mye på hjertet, og alt av det var ditt. Det var røde flagg overalt, og jeg ønsket de skulle endre farge med tiden. Siden rød aldri har vært min farge.
Du hadde, uten å vite det selv- postert en vakt utenfor hjertet mitt. Slik at ingen andre kunne komme inn.
I stjålne øyeblikk og bak lukkede dører, var du bare min.
Det føltes som øyeblikket mellom pistolkulen og forbrytelsen. Du etterlot meg med en god og vond smerte i bringen hver gang du dro.
Jeg hadde så enormt mye å stille opp med, bare ikke mot deg.
Så mange møter og så mange av dine framtids kort holdt tett inntil brystet. Du skjønte vel at jeg ville mer…?
Du fikk meg til å savne noe jeg ikke visste at jeg savnet.
Du spilte de fineste tonene i livets musikk for meg, men det viste seg at du ikke spilte min sang.
Kanskje jeg glemte å si at du måtte være forsiktig med hjertet mitt?
Jeg måtte tilslutt be deg om å gå. Munnen min sa ordene, mens hjertet mitt protesterte lydløst.
Det hjertet du ikke hadde vært så forsiktig med, og som du leverte tilbake i tusen knas. Kanskje det hadde mistet stemmen sin da du var uforsiktig?
Jeg ville være sukkeret i ditt liv, ikke kanelet. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle bruke så lang tid på å tape en kamp.
Jeg ville så inderlig det skulle være deg.
Den rette personen, bare på feil tid.
Det var bare på lånt tid, innleveringsfristen var ikke på min side. Det var det kjærlighetens sorg som var. Det var enda et sted du viste meg, som jeg ikke visste fantes.
Der hvor du hadde tatt bort stjernene fra natthimmelen min. Der hvor skogens duft hadde forsvunnet. Der hvor jordbærene ikke smakte like søtt som før.
Der hvor du var hennes, og jeg bare hadde deg til låns.
I ei lita hemmelig og ubrukt lomme bak det knuste hjertet mitt, vil jeg alltid bevare minnet om deg. I det hjertet som du trampet rundt i, med piggskoene på.
Om jeg skulle velge ett minne fra livet å ramme inn, ville det være øyeblikket mellom da jeg fløy og da jeg falt. Falt for deg.
Tårene ble med ett så tunge å bære på. Jeg ga de fritt spillerom for å lette på børen, ned i puta, ute i regnet, på en venns skulder. Det hjalp ikke.
Jeg må bare ta ett pust av gangen. Det er ikke plass til mere sorg i hjertet.
Du har fått alt du vil, selv om du ikke har fått det slik du vil.
Jeg ba deg om å gå. Hvorfor gikk du? Kunne du ikke snudd deg og sagt: det er da her jeg hører til.
Bare rive ut de falmede sidene i boka fra ditt andre liv, og skrive det siste kapitlet sammen med meg?
I stedet har jeg tyllet meg inn i kjærlighetssorgens pledd, hardhendt vevd av skarpe nagler.
Kanskje skal jeg bare bli her?
Kanskje jeg skal slutte å kjenne etter.
Kanskje jeg skal velge meg over deg.
Kanskje jeg ikke skal være lei meg over å ha mistet noe som egentlig aldri var mitt.
– eller kanskje du egentlig bare kan bli.
